LINE SCHEISTRØEN

line.scheistroen@lomedia.no

– Vi skal til Italia! Alle ansatte, en hel uke. På bedriftens regning. Det er «pæng» i tørrfisk, skjønner du.

Kjell Adolfsen forteller samtidig som han viser rundt i lokalene på Glea, en av seks fiskeforedlingsbedrifter på Røst.

Røst er et lite, spesielt øyrike i nord, med like mange øyer som det er dager i året, som ligger 100 km fra fastlandet og 25 km fra nærmeste nabo i Lofoten. Røst kommune er, med sine cirka 600 innbyggere og 11 kvadratkilometer land, en av landets aller minste kommuner. De fleste innbyggerne bor på hovedøya Røstlandet, som på det høyeste er bare 11 meter.

Fiske er den viktigste næringen på Røst. Et unikt klima gjør at fiskeindustrien her kan skilte med tørrfisk av førsteklasses kvalitet, elsket spesielt av italienerne. Når Adolfsen og kollegaene på Glea pakker tørrfisk, er alle pappeskene merket Italia.

Følg oss på Facebook og Twitter

Jobb til få

Organisasjonsarbeider Mette Dale og Viggo Sennesvik fra NNNs avdeling i Nordland er på Røst for å besøke fiskeforedlingsbedrifter, snakke med NNN-medlemmer, forhåpentligvis verve noen flere, og samle informasjon om hvordan arbeidsforholdene er for ansatte og sesongarbeidere.

Adolfsen er NNN-medlem. Han har vært det så lenge han kan huske. Det samme gjelder kollegaene, som alle kan skilte med lang fartstid på Glea. Det er åtte helårsarbeidsplasser på bruket. Syv er NNN-medlemmer, så her er det tillitsvalgt, klubb, tariffavtale og god dialog med daglig leder, som for øvrig også er en av flere eiere av bedriften.

Les også: Møt Dovile – filetjenta fra Litauen

Få medlemmer

Glea på Røst er unntaket som også bekrefter regelen i mange fiskeforedlingsbedrifter langs kysten. De har hverken tariffavtale eller medlemmer. Bransjen har mange utfordringer, der utenlandske sesongarbeidere og useriøse aktører er en del av bildet.

— Men, vi er godt fornøyde, forteller arbeidsgjengen på Glea når de samles til formiddagskaffe, kaker og en prat. Det er første gang de har sånt «storfint» besøk fra moderorganisasjonen, i hvert fall som de kan huske. Og egentlig så har de ikke noe spesielt de har behov for å ta opp med NNNs folk, men praten går. De har for så vidt god tid.

Her bestiller du nyhetsbrevet vårt:

Sesongarbeid

Hadde det derimot vært sesong, så hadde det vært annerledes.

På denne vakre høstdagen er fiskehjellene tomme og båtene få, men under det årlige lofotfisket i vintermånedene syder det av liv. Når 200-300 fiskebåter legger til kaiene for å levere fangsten, krever det flerdoblet bemanning på Glea og de andre fiskeforedlingsbedriftene. Innbyggerne på Røst er ikke mange nok. Heller ikke ungdommer eller arbeidsledige norske nordmenn på fastlandet lar seg lokke til Røst for sesongarbeid i fiskeindustrien.

Så sånn hadde det seg at de første litauerne for en god del år siden kom for å jobbe i fiskeindustrien på Røst under lofotfisket.

— Det første året var de ansatte gjennom et bemanningsbyrå, men det var en dårlig løsning for både dem og oss. Sjefen ville heller betale lønn direkte til arbeiderne enn til bemanningsbyrådet. Så nå er litauerne ansatt som sesongarbeidere hos oss. Jeg tror det er sånn det praktiseres i industrien på hele øya, sier Adolfsen.

Les også: Forbudt med luselønn i fiskeindustrien

Flere tilbud?

Nå kommer de samme litauerne igjen, år etter år. Men medlemmer i NNN, det er de ikke.

— Hva får de igjen for å være medlemmer? De er for eksempel lite interessert i om medlemskapet gir dem god innboforsikring, sier et av NNN-medlemmene når organisasjonsmedarbeider Mette Dale oppmuntrer dem til å rekruttere litauerne når de kommer tilbake under neste års lofotfiske.

— At de opplever at fagbevegelsen ikke har noe å tilby dem, er et problem for flere forbund som organiserer i bransjer der det er mye sesongarbeid. I utgangspunktet burde de tenke at medlemskap er en forsikring i seg selv, men sånn er det ikke. Vi skulle kanskje tilby de utenlandske sesongarbeiderne og gjestearbeiderne reiseforsikring eller yrkesskadeforsikring i stedet for innboforsikring i og med at innboforsikringen de får inkludert i medlemskapet, ikke gjelder i deres hjemland, sier Dale.

Få nordmenn

Dale er bekymret for utviklingen i fiskeindustrien.

— Det er jo snart ikke norske nordmenn igjen. Vi ser at når folk går av med pensjon erstattes de med utenlandsk arbeidskraft, enten det er sesongarbeidere eller at de kommer via bemanningsbyrå. Utenlandske arbeidere har nødvendigvis ikke samme tradisjon for å bli medlem i fagforeninger, eller de tør ikke bli medlem i frykt for at de vil miste jobbene. Men uten medlemmer mister vi tariffavtaler og forhandlingskraft, så vi må forsøke å få flere med, sier Dale.

Vanskelig arbeid

Mette Dale kommer fra hotell- og restaurantbransjen og Fellesforbundet. For et par år siden ble hun ansatt i en prosjektstilling som organisasjonsarbeider i NNN i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Dale ble ansatt for å avdekke tilfeller av sosial dumping og framskaffe dokumentasjon for å få allmenngjort tariffavtalen for fiskeforedling. I tillegg skulle hun verve medlemmer og få opprettet nye tariffavtaler.

— Vi klarte det med et nødskrik, forteller Dale når hun snakker om hvor vanskelig det var å skaffe dokumentasjon på at det foregår sosial dumping i bransjen. Hun hadde mange tips om at det foregikk, men ingen våget å stå fram. De fryktet at de ville miste jobbene og bli sendt hjem. Men med litt av et «detektivarbeid» klarte Dale å få kontakt og tillit, og til slutt kunne forbundet i møte med tariffnemda legge fram dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping. Tariffavtalen for fiskeforedling ble allmenngjort.

— Jeg velger å tro at det har hjulpet, men vi har fortsatt en lang vei å gå for å få en ryddig bransje. Og vi trenger fortsatt hjelp for å dokumentere tilfeller av sosial dumping, for vi må snart til tariffnemda med ny dokumentasjon, sier Dale.

Møter med medlemmer

Dale er nødvendigvis ikke på jakt etter tilfeller av sosial dumping når hun og Viggo Sønnesvik bruker resten av dagen på Røst til å oppsøke andre fiskebruk. For Dale bruker like mye av tiden under reisene på medlemspleie og på å rekruttere nye medlemmer.

— Mitt inntrykk er at det drives ordentlig. Men jeg vil gjerne komme tilbake i sesongen og snakke med litauerne, og også se om vi kan få dem til å bli NNN-medlemmer.

Men selv om det er et dårlig tidspunkt på året for å møte sesongarbeiderne fra Litauen, så finnes det andre å snakke med i fiskeindustrien på Røst. For NNN har kun et fåtall medlemmer i de øvrige fem fiskeforedlingsbedriftene på øya.

Ingen stengte dører

Spørsmålet er bare om NNNs folk slipper inn?

Det er nemlig langt fra overalt i fiskeindustrien langs kysten, som er Mette Dales arbeidsområde, at hun ønskes velkommen. Mange arbeidsgivere og eiere nekter henne innpass. Hun får heller ikke lov til å legge igjen NNN-brosjyrer eller snakke med arbeidere. Det har gjort Dale forsiktig i sin ankomst på nye steder.

Men på Røst er det ingen fare for stengte dører.

— Gå inn og snakk med hvem dere vil, sier Tore Johansen, eier og daglig leder i Røst Sjømat. Han slår av en prat med NNNs folk og lar dem gå uforstyrret rundt i lokalet og snakke med ansatte. Det skal vise seg at her har allerede NNN et par medlemmer, men ingen tariffavtale.

Et nytt medlem

— Hvor mange må vi være for å kreve tariffavtale?

Endre Einvold tar en pause i tørrfisk-pakkingen. Han er ikke medlem i NNN, men spør, lytter til svarene og mottar materiell fra Dale. Mest av alt synes Einvold å være opptatt av hvordan de kan skaffe seg en tariffavtale. Ikke fordi han ikke har det bra i dag, understreker han, men fordi det kunne vært ok å få ting litt mer på stell.

Når NNNs folk går videre, virker Einvold veldig bestemt. Med innmeldingsbrosjyren i lomma går han tilbake til arbeidet. Einvold skal bli NNN-medlem og han skal få med seg flere.

Les også: Anita (21) må jobbe til hun er 75 år