Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Vetle Lid Larssen har skrevet flere romaner. Jeg har ikke lest alle, men registrert at mottagelsen av dem blant anmeldere og lesere har vært noe blandet. Før hans skjønnlitterære karriere startet, jobbet han som journalist i Morgenbladet – og framfor alt i Aftenposten. Vetle Lid Larssens portrettintervjuer brukes av kursholdere fortsatt som framstående eksempler på hvordan dette skal gjøres. Hans sans for detaljer, og ikke minst hans originale blikk og frekke perspektiv har gitt ham velfortjente priser.

Dessuten er han sønn av sin far, han som alle oss andre. Skjønt, faren til Vetle var ikke som alle andre, han het Lars Andreas, og var en av landets mest betydelige skuespillere og komikere med fast jobb på Nationaltheatret. I tillegg en politisk radikaler som aldri var redd for å snakke makta imot – enten de het Toralf Maurstad eller noe helt annet. Men så plutselig ble Lars Andreas sjuk, han fikk Alzheimer og hans siste år ble mer tragiske enn komiske, i hvert fall for familien. Dette og mye mer har sønnen Vetle nå skrevet ei bok om, ei bok som er en sann svir å lese. Den tidligere journalisten har virkelig funnet tilbake til sitt språk fra portrettintervjudagene – ja, boka «Hvordan elske en far – og overleve» er mer et langt portrettintervju enn en biografi. Skjønt, forfatteren sjøl vil nok heller kalle boka et forsinket farsoppgjør. Eller et fadermord som er tittelen på tredje siste kapittel.

Boka er full av morsomme beskrivelser. Som denne om Nationaltheatrets erkekonservative museumsvoktere og raddisgjengen faren hans var en del av: «De ble utfordret av en ny generasjon opprørere, som ikke bare bragte inn oppsetninger om industriarbeidere, kvinnekamp og undertrykte skoleelever, men som atpåtil ville flytte forestillingene ut fra plysjen på National og inn i fabrikkhallene, og som selv gikk kledd og oppførte seg som om de hadde rømt fra kantinen på en cellulosefabrikk.» Og om Toralf Maurstad, Lars Andreas Larssens erkefiende: «Far min ble skuespillernes representant i styret på teatret. Og å være styrerepresentant under Toralf Maurstad var som å være sjelesørger hos Satan. Det var mye å gjøre. Toralf Maurstad var ikke direkte en godhetens apostel. Han tok de beste rollene selv, lå med halve huset og sa opp resten.»

Denne helt uærbødig tonen holder Vetle Lid Larssen konsekvent gjennom hele boka. Det fins ett og annet nålevende menneske som nok ikke syns dette er like fornøyelig. Men Lars Andreas, eller far min som Vetle skriver og som er langt bedre enn mor min (som han også skriver), er død og har ikke noe annet valg enn å akseptere sitater som dette: «Han var den eneste på Frogner som drakk Masi Valpolicella til sursild. Skjenket seg et stort, overtemperert tannglass og glugget det i seg som om det var Sanasol. Han hadde riktignok introdusert meg for Beaujolais og holdt foredrag om sirloinstek på Grand. Men han var fra Melbu, jeg må ikke glemme det. Godt kjøtt og finere årgangsviner var bortkastet på ham: ganen hans var som en vinterkald garasje; det var bare å skyve ting inn, så ble det stående der til det ble glemt.»

Men den kanskje mest fornøyelige scenen er når faren er på besøk hos sønnen i Italia. Skuespilleren har nettopp bestilt cappuccino rett etter middagen, helt utenfor skikk og bruk i Italia. Vetle skriver: «Etterpå skulle han ha sigaretter. Hva heter sigaretter på italiensk? Cazzo, sa jeg. Broren min og jeg så faren vår gå inn i tabaccheriaen på Campo de’ Fiori, til en gammel herre med blå frakk og et vakkert modellert ansikt, smile bredt og si: Cazzo. Mannen stirret på ham. Cazzo, gjentok faren min. Han kom ut igjen uten sigaretter. Skjønner ikke dette, sa han, hva betyr cazzo? Pikk, sa jeg. Da lo bror min og jeg. Men far min lo ikke.»

Boka har sikkert vært vanskelig å skrive, det er kort tid siden faren døde. Likevel framstår den som et slags språklig overflødighetshorn. Men boka er på ingen måte uten alvor og slutter sånn etter at Vetle har fått en siste kontakt med Lars Andreas – far min – der han ligger på dødsleie og har glemt absolutt alt:

«Da kommer tårene. Jeg greier ikke å holde igjen. Jeg har ikke grått på 20 år. Men nå griner jeg ved sengen hans. Jeg tørker meg med dynefliken. Så tar jeg meg sammen, demper lyset hans, trekker døren inntil og går hjem.»

Stort vakrere kan det ikke gjøres.