JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Andreas Doppler skrev Erlend Loe en roman om allerede i 2004. Den het rett og slett bare «Doppler». Året etter kom oppfølgeren «Volvo Lastvagnar». I år er trilogien fullendt med romanen «Slutten på verden slik vi kjenner den». Skjønt, Loe har vel kanskje aldri tenkt disse tre bøkene om Doppler som en planlagt trilogi.

Hvem er så Doppler? Jo, han er mannen som i første bind fikk behov for et pusterom fra flinkheten i storsamfunnet, dro fra kona Solveig og barna og bosatte seg i skogen. I skogen ble han kjent og god venn med elgen Bongo.

Loe er altså back in business, det samme er Doppler. Og Bongo. Doppler nærmer seg nå sitt eget hus, som er blåmalt siden sist, med forsiktighet. Det har nemlig bosatt seg en mann der med det festlige navnet Egil Hegel. Doppler spionerer på Hegel og sin egen familie før han bestemmer seg for å ta drastiske skritt i verk for å få jagd mannen på dør. Han lykkes, og flytter etter hvert sjøl inn igjen. Det blir ingen stor suksess verken hos kona Solveig eller de tre barna. Minstemann, som han knapt har sett før mister til og med taleevnen. Det ender som det må: Doppler blir først forvist til kjelleretasjen, deretter kastet ut av huset. Hegel flytter inn igjen. En av Dopplers største utfordringer er å få seg jobb etter så lang tid i skogen. Særlig medgjørlig eller A4-aktig er han heller ikke, for å si det forsiktig. Han er hinsides all normalitet, en person det overhode er vanskelig å ha fellesskap med. Til slutt havner han da temmelig isolert også i pornobransjen.

Loes nye roman føyer seg inn i rekken av naivistiske, sarkastiske tekster fra dette hold. Det ligger en dyptfølt og sterk samfunnskritikk av mye og mangt, ikke minst vårt overflodssamfunn, men språket og formen er morsom og nesten avvæpnende. Loe skjuler eller fremmer alvoret i en morsom språkdrakt. Sånn han alltid har gjort. Og det er nok av fornøyelige scener i denne romanen. Morsomt blir det som regel i de scenene da Doppler tar fullstendig av, da hans handlinger og tenkesett nærmest blir helt absurd målt med normalitetens blikk. Skjønt, noe av hans utfordring her som ellers i forfatterskapet er å holde dette stilgrepet gående i en hel roman. Det kan fort bli noen monotont, noe påtvunget over dette som slår over i det kjedelig og forutsigbare for leseren. Loe blir på sett og vis sin egen verste fiende. Har han ikke skrevet denne boka tidligere? For han er trofast mot egen stil, det skal han ha. Men personlig syns jeg han skrev bedre før. Fortelleren var mer distansert, og tekstene bød på mer overraskende vendinger. Og morsommere.

Uansett er Doppler en fantastisk figur med et rikt utvalg av originale egenskaper. Og han er en litterær karakter som har to i seg til å bli like klassisk som Ingvar Ambjørnsens Elling. Egentlig er det nesten litt pussig at Doppler fortsatt ikke er tatt inn på filmlerretet han også – akkurat som Elling. Loe er jo som kjent en ihuga filmmann.

Slutten av denne boka indikerer kanskje at forfatteren nå legger Doppler på is. Det er ikke lett å se hvor hans veier etter dette skal føre ham. Men om det er mer saft i sitronen, er det bare Erlend Loe sjøl som veit.