JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den svenske journalisten Staffan Lindberg skrev denne boka for to år siden. Boka er en nær og tett reisereportasje i det arabiske landskapet. Reisen starter i Kairo i 2011, slutter i Kairo sommeren 2013 – men er innom så vel borgerkrigen i Syria som turbulensen i Iran i juli 2012. I forhold til den pågående konflikten i Syria er den sjølsagt dermed ikke helt oppdatert, men den kan fungere som en god innledning til den pågående katastrofen der også.

Lindberg gjør som journalister flest, han gjør det de fleste av yrkesgruppa kan best – han intervjuer en mengde mennesker og belyser en situasjon gjennom kildenes utsagn. At journalisten i dette tilfelle ikke akkurat er på myndighetenes side, er helt på sin plass. Boka kommer tross alt ut på Atlas Förlag, et svensk forlag som ikke er mest kjent for å gå diktatorers ærend.

Journalisten er altså som tittelen antyder på frihetens side. Gjennom sin nærværende rapportering får Lindberg fram hvor vanskelig det er å være journalist i dette landskapet, hvor mange hindringer som legges ned for at resten av verden ikke skal få vite. Diktatoriske regimer er som kjent eksperter på å holde sannheten på flere armlengders avstand. De er kjent for å få det som de sjøl vil, koste hva det koste vil. Om det skulle bety blod, spiller mindre rolle.

Den sterkeste delen av boka handler om veien fram mot president Hosni Mubaraks fall i Egypt. Det meste dreier seg om folkeansamlingen på Tahrirtorget i Kairo der flere og flere flokket seg sammen, nektet å fjerne seg og var en av flere inspirasjonskilder til mange andre lignende reaksjonsformer over hele verden – blant annet Occupy-bevegelsen som startet på Manhattan i New York, men som spredte seg over hele USA på et øyeblikk og som fortsatt ikke er død (sjøl om mange både tror og ønsker det).

Det hviler en frigjørende stemning over bokas tekst som sett i ettertidas lys kanskje kan virke noe for optimistisk. Vi kjenner situasjonen i Syria. Det boka beskriver om Syria i august 2011 og oktober året etter har forverret seg i de påfølgende årene. Å påstå noe annet ville være som å gjøre seg politisk blind. Vi har i mellomtiden fått Den Islamske Stat – IS. Det har forandret mye.

Revolusjonen 11. februar 2011 ga ikke Egypt demokrati, fastslår Lindberg – langt derifra. Men noe ble forandret. For under Mubarak hadde få våget å tro at et annet samfunn var mulig. Og enda mindre turte å si det offentlig.

Lindberg avslutter boka sånn: «Jag betraktade den ensamma kvinnan i rondellen på Tahrirtorget en lång stund. Stod kvar på platsen där så många drömmar fötts och dött och där historien fortsatte att skrivas, med Amina Ismails ord ringande i hovudet. Rädslan är borta. Vi kan aldrig gå tillbaka.»

Også resten av boka anbefales på det sterkeste.