JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hennes far Knud Holst (1936-95) var heller ingen hvem som helst i dansk litteratur i generasjonen før henne. Sånt blir det som regel bok av.

For to år siden kom den da også på dansk – datterens roman om sin far. På dansk heter den «Knud, den store» – nå foreligger den på norsk med tittelen «Heretter er jeg ingen», en tittel som godt summerer opp hva romanen handler om.

Knud Holst fant tidlig ut at han ville bli dikter. Først ble han et noe plaget skolelys. Han starter som lærer i Løkken, denne for nordmenn kjente badebyen på Jyllands vestkyst. Her er det passelig trangt, her er det mulig å kjenne seg igjen i en annen dansk forfatters Jantelov (Aksel Sandemose var dansk sjøl om han levde mesteparten av sitt liv i Norge). Men læreryrket vokser Knud fort av seg – som nevnt er han eslet til mer betydningsfulle oppdrag i Kunstens tjeneste. Og som den lidenskapelige mannen han er, elsker han vin, sang og kvinner, og særlig en han første gang møter på skolen og som seinere blir hans kone – og Hanne-Vibekes mor. Også hun blir etter hvert forfatter, om enn ikke med den samme sjøltillit og pondus som Knud Holst.

Historien om Knud Holst virker troverdig til tross for at den bygger opp under de aller fleste myter om hvordan en stor forfatter – i hvert fall stor i egne øyne – lever sitt liv. Eller skal vi si skriver sitt liv. Holst lever og ånder for skrivingen, den går foran det meste. Dessuten er vår mann her en slags Danmarks svar på Jens Bjørneboe – han får tre døtre som han forguder, han sparer ikke på kronene når han vil slå ut håret (og det gjør han temmelig ofte) og han virker temmelig kompromissløs i det meste. Mens gjeld og et frynsete økonomisk rykte vokser i takt med de mange utskeielsene. Det går ikke lenge før Kong Alkohol blir hans nære følgesvenn, både i gode og mindre gode dager. Sistnevnte blir det dessverre flere og flere av etter som årene går. Det misforståtte geniet ligger snublende nær, og vi står ved enda en forfatter- og kunstnermyte. Depresjonen er i ferd med å ta overhånd.

Hvor mye som er såkalt sant og hvor mye som er diktning i denne romanen, er ikke godt å vite. For noen lesere spiller sånt en vesentlig rolle, for andre er det helt underordnet. Historien om Knud Holst er som allerede nevnt ikke verdens mest originale da mange av oss har lest om denne «kunstnertypen» en del ganger tidligere, men det er likevel en intensitet over teksten som varer boka ut. Det er også nødvendig da vi har med en murstein på over 600 sider å gjøre.

For mellom all skildringen av det ganske håpløse prosjektet Knud Holst, så befinner det seg også en historie om en kone og mor, om tre barn som vokser opp i et Danmark som i etterkrigstid og årene deretter ikke er så ulikt det norske. Sjøl om det eksplisitt politiske er godt skjult i denne teksten (forfatteren har skrevet godt fra politiske miljøer tidligere), er det ikke vanskelig å se at bakom synger det sosialdemokratiske danske samfunnet.

Forfatteren har sagt i et intervju med NRK at denne boka har hun gått svanger med i lang tid – hun måtte bare trene seg litt opp først. Jeg syns hun har lykkes overraskende bra med akkurat det. Lysten til å lese hva faren hennes skrev er vekket. Og da er kanskje noe av datterens målsetning også nådd.