JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vel, forfatter og journalist Morten Strøksnes (født i 1965) er ingen eldgammel mann. Kamerat Hugo Aasfjord er noe eldre, men sammen har de en drøm: De vil få på kroken minst en håkjerring av en viss respektabel størrelse. Og fangsten skal skje i Vestfjorden, mellom Lofoten og fastlandet – ja, nærmere bestemt utenfor den lille øya Skrova, like sør for Svolvær. Sånt blir sjølsagt bok av – Havboka, med undertittelen Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Og legg merke til det siste leddet i setningen – gjennom fire årstider. For det er faktisk det som skjer. Monsterfisken biter riktignok på allerede ved første forsøk, men detter av underveis til ripa. Det må flere forsøk til. Sånt blir det sjølsagt enda mer bok av. Vi følger altså de to mennene i deres jakt. Parallellen til Hemingways berømte roman er åpenbar, men parafrasering er det aldri snakk om. Dessuten er Havboka en roman?

Boka har ingen sjangertittel verken på forside eller kolofonside, men er en umiskjennelig fortelling – fortalt relativt kronologisk. Det som forstyrrer i sjangerlandskapet er nok all den faktainformasjonen som fortelleren mater leseren med under fortellingens og reisens tid. Strøksnes er nemlig en kunnskapsrik mann som etter hva vi forstår av refleksjonene i boka har lest seg grundig opp på jordens tilblivelse, beskaffenhet og mulige fall en gang i en ukjent framtid. Særlig får vi en svært innholdsrik forelesning om livet under vann som i hvert fall jeg aldri har vært i nærheten av. Dette er det reneste krydder. Antagelig skal du ikke være så veldig interessert i det marine og undersjøiske liv for å bli fascinert av dette. Forfatteren argumenterer virkelig for at vi bør ha stor respekt for havet – ikke bare som ett av elementene, men kanskje som det aller viktigste. Strøksnes nevner det aldri, men den gamle greske filosofen Thales som de fleste bare har hørt om gjennom forberedende universitetsstudier og ex.phil sa en gang at «Alt er vann». Jeg tenkte en del på den gamle greker under lesningen av Havboka.

Samtidig føyer altså også denne boka seg inn i den mer og mer brukte merkelappen sjølbiografisk litteratur. Strøksnes forteller ikke sitt liv, han skriver det heller ikke – men han forteller om en eller flere reiser han har gjort over en års tid. Han forteller om jakten på Håkjerringa sammen med Hugo, mannen bak Aasfjordbruket på Skrova og en til fingerspissene sjøens mann. Forfatteren sjøl er en legmann, han er prisgitt Hugos visdom og innsikt. Havet leker man ikke med, det gjør de to eldre menn heller ikke, til det er respekten for stor.

Fortellingen – jakten på Håkjerringa der langt nede i dypet – bærer seg sjøl. Det unike ved denne boka er krydderet, all faktastoffet fra havet. Det blir aldri verken belærende eller arrogant overlesset på leseren, men faller naturlig ned i fanget ditt da du minst aner det og er kilde til både forundring og nysgjerrighet. Denne lille boka er en stor øyeåpner for hva dette forunderlige, mytiske – og ofte mytiske – havet rommer av liv og hemmeligheter for den uvitende. Denne uendelige naturressurs som har sitt helt eget språk. Eller som poeten Jan Erik Vold skrev for mange år siden «Never mind, som havet sier». Men boka til Strøksnes er det ikke mulig bare å glemme, den er ingen never mind.

Hvis du er i tvil om vi bør starte oljeboring i Nord-Norge generelt, og utenfor Lofoten spesielt, så fins det knapt noen bedre bok enn denne for å underbygge et nei-standpunkt.

Noen av jordas mange hav rommer vakre perler som det også er skrevet bøker om. Havboka er en av den norske bokhøstens perler. Om håkjerringa til slutt biter på? Les boka!