RAGNHILD HEYERDAHL

ragnhild@lomedia.no

TRI NGUYEN DINH

tri@lomedia.no

– Det er så gøy å få lov til å snakke om dette nå, at jeg er redd du ikke skal stille alle de spørsmålene som gjør at jeg får sagt det jeg har tenkt.

Sunniva Ørstavik har så vidt rukket å snakke seg varm om Norsk Folkehjelp. Om den viktige frivilligheten, om folk som står opp hver eneste dag og lurer på hva godt de kan gjøre for andre mennesker. Om behovet for organisasjoner med et tydelig verdigrunnlag og politisk ståsted. Om å ta standpunkt mot verdens urettferdighet. Så boblet det litt over allerede der.

«Bobler». Det er et ord flere av Sunnivas nærmeste bruker om henne. «En date med Sunniva får dagen til å boble», sier en av hennes nære venninner. For Norsk Folkehjelps nye generalsekretær har snakketøyet i orden og en energi som smitter.

«Når hun er på sitt mest energiske, er hun en veldig flink taler. Da kan hun inspirere folk veldig», sier en av hennes medarbeidere i Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Når Sunniva Ørstavik overtar jobben som generalsekretær i Folkehjelpa i februar, er det 2300 ansatte og drøyt 12.000 frivillige hun får i oppgave å inspirere og lede.

• Følg oss på Facebook og Twitter

Vakthunden

– Jeg er motivert av rettferdighet, sier Ørstavik.

Gjennom seks år som ombud har hun møtt utallige mennesker som møter hindringer på grunn av den de er – eller kanskje den andre mennesker tror at de er. På bloggen sin har hun skrevet om noen av disse møtene. Om Abdullah som har søkt 129 jobber uten å få napp. Om Kristin som kommer til intervju, men ikke lenger fordi hun sitter i rullestol. Om kvinnen som ikke tålte lukta av pepperkaker fordi jul var ensbetydende med juling.

Hun håper det i løpet av hennes tid som ombud har blitt litt lettere å si fra om diskriminering. Ombudet har opplevd økt pågang av folk som tar kontakt.

– Det er færre som skammer seg, og flere som ikke finner seg i det. Men på veldig mange områder står vi fortsatt på stedet hvil, sier Ørstavik.

Hun lar tallene tale: Har du et pakistansk-klingende navn, har du 25 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju. Fortsatt har under fem prosent av de børsnoterte selskapene i Norge har en kvinnelig toppleder.

– Vi skal ikke tro at en rettighet er vunnet en gang for alle. Det har vi fått demonstrert i denne perioden. Likestillingen er som et stigespill. Vi klatrer og ramler ned igjen.

• Få nyhetsbrevet vårt her:

Mellomtittel

Hun har refset regjeringen for kutt i pappakvoten, for forslaget om reservasjonsrett for leger og for å åpne for mer midlertidighet med ny arbeidsmiljølov. Rett før jul leverte Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) en høringsuttalelse som slakter regjeringens forslag om å slå likestillings- og diskrimineringslovene sammen til én felles lov. Lovforslaget vil gi mer, ikke mindre diskriminering, mener Ørstavik.

Her foreslår regjeringen å begrense den såkalte aktivitetsplikten, som sier at alle arbeidsgivere må jobbe aktivt og målrettet for å fremme likestilling. Videre vil regjeringen fjerne redegjørelsesplikten som er alle større virksomheters plikt til å rapportere om likestillingstilstanden på arbeidsplassen.

– Hvordan i all verden skal man kunne ha et aktivt likestillingsarbeid hvis man ikke vet hvordan det står til hos seg? spør Ørstavik.

– Dette er det viktigste verktøyet vi har for å forebygge diskriminering. Det verktøyet raseres av Solveig Horne, sier hun bestemt.

• Les også: Liv Tørres på plass i Nobels Fredssenter

Sirene og søndagstur

Bevisstheten om likestilling er en bagasje hun har med seg fra oppveksten. Hun vokste opp på Oslos vestkant, i en enebolig på Nordberg, som den nest yngste av fire søsken. Begge foreldrene arbeidet som leger, moren leste feministbladet Sirene, og det var like gjerne far som tok oppvasken som mor. Det var en trygg oppvekst med orden og faste rutiner og plakater om barns rettigheter i gangen. Frokost 07.30. Middag 16.30. Søndagstur om søndagene. Sunniva, hennes bror og to eldre søstre laget middag etter tur – en dag hver.

Storesøster Ragnhild beskriver en livlig, uredd og litt rampete jente som ikke var redd for å si hva hun mente, men som like fullt kunne få "anfall" dersom det ikke var orden før jul. Kanskje ikke så ulik den voksne Sunniva.

– Hvordan var du som tenåring?

– Sint, kommer det kontant.

Ørstavik husker at hun en jul satt med svarte klær og sint mine og demonstrerte mot julefeiringen i stua. Etter hvert demonstrerte hun på andre måter også. I 1. mai-tog. På 8. mars. Hun elsket det. Elsket følelsen av å stå sammen. Elsket sangene.

– Vi är många, vi är hälften, nynner hun uoppfordret.

På "utdrikningslaget" i LDO i desember fikk de ansatte henne til å ta på seg Norsk Folkehjelp-caps og synge gamle arbeidersanger. Hun liker det fortsatt.

– Jeg kommer til en organisasjon som har et verdigrunnlag som er så nært mitt eget hjerte.

– Kommer vi til å få se en mer politisk Sunniva Ørstavik?

– Nå mener jo mange at de har sett en veldig politisk Sunniva Ørstavik. Men Norsk Folkehjelp hviler på fagbevegelsens verdier. Og fagbevegelsens verdier finner du mest igjen på norsk venstreside. Der kommer dere også til å se meg, sier hun.

Solidaritet i praksis

Norsk Folkehjelp trengs mer enn noen gang, mener den påtroppende generalsekretæren. Både internasjonalt og her hjemme. Rett før jul skrev hun en kronikk i Dagbladet der hun etterlyste politisk lederskap i møte med fremmedfrykt og rasisme.

«Da hatet og rasismen begynte å boble i november og desember, da Norge mest av alt trengte en politisk ledelse som snakket om fellesskap og solidaritet, da gjorde politikerne våre nok en gang det motsatte: De snakket om penger og utfordringer i stedet for mennesker og muligheter», skrev hun.

– Mens folket strømmet til Lesvos og til Tøyen for å hjelpe, har politikerne snakket om regnestykker. Så når jeg sier at Norsk Folkehjelp trengs mer enn noen gang, er det fordi det er så mange som trenger oss, og fordi vi har et politisk klima som trekker i motsatt retning – om ikke å vise solidaritet i praksis.

«Godhetstyranniet». Hun nærmest spytter det ut. Den godheten, ønsket om å gjøre noe for sine medmennesker, det er det fineste i verden, synes Ørstavik. Hun gleder seg til å jobbe med frivillige igjen, slik hun også gjorde i Rådet for psykisk helse.

– Jeg har ambisjoner om at Norsk Folkehjelp skal bli enda synligere på alle de fire områdene der vi har vår kjernekompetanse. Særlig er jeg opptatt av at vi skal bli en enda synligere aktør her hjemme.

Eksotiske Lista

Mens forgjengeren Liv Tørres hadde bred internasjonal erfaring da hun begynte som generalsekretær, har Ørstavik ingen lange utenlandsopphold eller internasjonal karriere på CVen. Da hun i xx skulle ha et sabbatsår, valgte hun og mannen å bosette seg på Lista i Vest-Agder. Tanken på å få bo på et bittelite sted i Norge, var det mest eksotiske Ørstavik kunne tenke seg – hun som hadde bodd i Oslo-gryta hele livet.

– Jeg synes ikke jeg trenger å reise for å oppleve. Jeg kan sitte på kafé og føle jeg har opplevd mye. Det er folk som er spennende, ikke steder, sier Ørstavik.

Som ny generalsekretær vil det bli mange nye møter med både folk og steder. Ørstavik er forberedt på at læringskurven i Norsk Folkehjelp kan bli bratt.

– Jeg kommer til en jobb hvor jeg kan minst om det vi holder på med. Men jeg skal ikke være utenlandssjef. Jeg må lene meg på kompetansen til alle de dyktige folkene i Norsk Folkehjelp, og så skal jeg være generalsekretær for hele vår portefølje. Da er det kanskje en fordel at jeg ikke har mitt hjerte nærmest én av dem, sier hun.

• Les også: Dette må du vite om arbeidstidsutvalget

• Les også: Piloter og kabinpersonale til sak mot Norwegian