JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Dagene med søvn. Når du sover, bleikheten, kantetheten i arbeidsrommet, teppet du har lagt over deg der, det skarpe lyset. Ved elva, der vannet slipper gjennom, er isen en kontur, isen som tynt, fint hår under broen. Tåka er et viskelær, vi går der det er sol: den samme raden av frosne trær på grensen til jordet, det første forsvinner, oppløses stillferdig av lufta, formen strykes ut, tåka begynner på de andre, det er kaldere med en gang vi kommer ned til veien, det er ingen her. Du går foran meg med en av hundene, du har ikke noe å si i dag. Høyballene står i en rekke på enga langs veien, snøen presser dem sammen, disse er ikke runde, jeg tror frosten har gitt dem en annen form, de står tett, alt er dører som åpnes, den ene inn til den neste.»

Dette kan vi lese sånn om lag midtveis i romanen «Fra vinterarkivene» av Merethe Lindstrøm, en roman som blant annet tematiserer jeg-fortelleren Merethes mann Mats, en kar som slett ikke har det bra, en mann som sliter med sterk depresjon – ja, en mann som nok til tider sjøl er den største faren for sitt eget liv. Dermed skaper han sjølsagt også trøbbel for omgivelsene rundt seg, men elskes likevel ubetinget av sin kone. Og uten at det verken blir klamt eller kleint.

De har reist fra byen, de har flyktet til landet for å leve et roligere liv. Ytre sett er det stille, men mennesket har som kjent ikke bare en kropp, et legeme; mennesket har også en sjel. Og Lindstrøms litterære personer har som oftest sjelelige kvaler, de tar sjelden livet for god fisk, de har ofte mer eksistensiell angst i bagasjen enn mat i kjøleskapet.

Mats og Merethe har et liv og barn sammen, men også en oppvekst under vekslende kår. Foreldrenes liv var neppe lystigere enn deres, Mats og Merethe virker nær sagt arvelig belastet.

I begynnelsen av denne svært mørke teksten tar Mats absolutt mest plass. Han er allestedsnærværende med sine problemer, sine refleksjoner, sin mangel på tilfredshet og sosial tilstedeværelse. Samtaler går ofte i stå.

Innholdsmessig er dette en sterk roman. Men sånt stoff der lyset i tunnelen nærmest skriker ved sitt fravær, faller dødt til jorden uten et språk som er voksent og nyansert nok til å bære den brysomme byrden. Lindstrøm har funnet dette språket. Det er klisjefritt, presist, metaforrikt i lange setninger stappfulle av kommaer og andre hvilepauser. Der tåka kan bli viskelær, vinteren kald og livet trøstesløst.

Teksten er personlig. Fortelleren er forfatter, hun heter Merethe, vi er i det biografiske landskapet. Det forstyrrer lesningen litt, jeg må innrømme det, men synker du langt nok inn i og dypt nok ned i denne til tider poetiske teksten, glemmer du kanskje at det er livet du leser om – eller er det nettopp det du aldri glemmer?

Prosjektet med å flytte på landet virker å være en dårlig form for terapi – om det var hensikten. I boka sluttsekvens flytter paret igjen. Til hvor, er noe uklart. Hester, traktoren og godstoget farer forbi. Men hundene blir med. Til et annet sted, til et annet liv. Et nytt liv? Umulig å vite.

«Fra vinterarkivene» er en mørk messe som viser at sjøl om det svarte er betegnelsen på et sted hvor det mangler lys, fins det også en nærmest opphøyd vakkerhet i det mørke.

På side 119 står følgende:

«Du kommer hjem, unnskyld ligger rundt munnvikene dine, det brukne i deg, som en avrevet sene eller en ødelagt fot, spjelkes i samtalen som surrer, et: hvor var du, bare ute en tur, fint du kom nå, fortsetter inn i huset, inn på kjøkkenet, du lager middag, du vasker gulvene, du mater hundene, du rydder, flytter på deg, i en uke beveger du deg hele tiden, vi sier ikke mer om det, du er ikke sint, du er ikke noe. Ansiktet, blikket ditt faller ned en skrent, du har et annet uttrykk nå, jeg vet ikke hvor vi er, det er alltid det å vente for å se når detaljene i terrenget, lendet, blir tydeligere.»