«Teknologi vil kunne erstatte menneskelig arbeidskraft i yrker hvor dette så langt har vært utenkelig, og skape nye arbeidsplasser og yrker på områder det ikke har vært mulig å forutse», er et sitat hentet fra NHOs årskonferanse 7. januar 2016. Hvem skal skape disse arbeidsplassene? Finansminister Siv Jensen fulgte opp på NRK samme kveld med en kommentar som var rettet inn mot trusselen om voksende arbeidsledighet og jobbskaping i årene framover i Norge. Fritt sitert sa hun at «oljeindustrien går nedover, kompetent arbeidskraft som ingeniører og andre fristilles for nye typer jobber og arbeid. Nå er det om å gjøre for alle som har en ide om å starte sin egen bedrift. Det er tid for gründere og entreprenører å sette i gang ny virksomhet og utnytte arbeidskrafttilbudet oljekrisen har skapt. Slik omstilling vil skape de nye viktige arbeidsplassene».

For å skape sin egen bedrift må gründerbedriften i en markedsøkonomi være lønnsom. Siv Jensen spiller over til enkeltpersoner/individ å prøve seg i markedet med nye forretningsideer. Markedet er innehaver av løsningen med sikte på jobbskaping, dette er trosgrunnlaget for FrPs fremste markedsliberalist i rollen som finansminister. Hun gjemmer statistikk som viser at i Norge går 75-80 prosent av gründerbedrifter konkurs etter et ett til to år. Det blir slik ikke mange varige arbeidsplasser ut av den private gründerstrategien slik disse tallene viser. Finansministeren fraskriver staten ansvar for omstilling av næringslivet, men spiller dette ansvaret over til markedet, til enkeltpersoner/gründere som skal stå for omstillingen og «skape nye arbeidsplasser og yrker på områder det ikke har vært mulig å forutse» som det ble sagt. Historien fra 1920-30-tallet med sin økonomiske depresjon og katastrofale arbeidsledighet viser at denne markedstroen på innovasjon og privatisering av initiativ er en farlig tro. Historien fra den gang fornekter denne troen. En tredjedel av den norske arbeidskraften var registrert ledig i 1933, skapt av internasjonal depresjon og markedsøkonomi styrt av en svak stat.

To verdenskjente økonomer, som preget regjeringers valg av politikk i kamp mot datidens krise, og som er aktualisert igjen i vår tid som politikk mot krise og økende arbeidsledighet, er de to verdenskjente økonomene John Maynard Keynes (1883-1946) og Joseph Schumpeter (1883-1950). De to står imot hverandre i spørsmålet om politikk for kriseløsning, om stat eller marked. Keynes’ teorier skapte på 1930-tallet en revolusjon i økonomisk tenkning. Han utfordret de nyklassiske økonomiske ideene som framhevet at på kort og mellomlang sikt ville de frie markedsmekanismene skape full sysselsetting. Betingelsen var at arbeidskraften modererte sine lønnskrav og viste fleksibilitet i forhold til arbeidsgiver. Keynes derimot, argumenterte for at bare samlet etterspørsel bestemte den generelle aktiviteten i økonomien. Manglende etterspørsel vil opprettholde arbeidsledigheten. Han fortsatte: Etterspørsel må skapes politisk ved at staten intervenerer økonomisk og institusjonelt i samfunnsøkonomien, og fordeler samfunnsgoder til fremme av rettferdighet og etterspørsel. Keynes’ teorier skapte den norske velferdsstaten etter krigen.

Schumpeter var den første fagøkonomen som teoretiserte over entreprenørskap, gründere og innovasjon som grunnlag for økonomisk vekst og kamp mot arbeidsledighet. I markedet skaper konkurranse «entreprenørånd», sier han, og det settes i gang nye ting eller nye måter å gjøre ting på som allerede er oppfunnet (diffusjon). I markedet overlever de lønnsomme bedriftene og skaper nye arbeidsplasser. Schumpeter identifiserte innovasjon som den kritiske dimensjonen for økonomisk omstilling. Han argumenterte klart budskapet om at økonomisk omstilling utløses av innovasjon og dreier seg om entreprenørskap og markedsmakt. Schumpeter utelukker statlig innblanding og anser statlige institusjoner og etater fjerne fra entreprenørskap og innovasjon. Innstramming, privatisering og marked må til.

Vår blåblå regjering og Siv Jensen har valgt Schumpeter som ledestjerne for norsk omstillings- og innovasjonspolitikk. Retorikken deres er uselvstendig og nærmest en blåkopi av populariserte schumpeterske argument.

I et keynesiansk perspektiv avvises regjeringens politikk i en situasjon preget av lavkonjunktur og økende arbeidsledighet. Denne politikken vil medføre ytterligere arbeidsledighet i en ond sirkel ved at verdiskapingen og etterspørselen synker. Manglende etterspørsel i det norske markedet etter arbeidskraft, blant annet etter ledige fra oljeindustrien og migranter, skaper denne onde sirkelen. Innovasjoner i økonomien skaper ikke i seg selv arbeidsplasser. Det skjer eventuelt, hvis ikke konkurs, i noe omfang på svært lang sikt.

Keynes påviste betydningen av staten som investor i både offentlig sektor og i markedet, med det formål å skape arbeidsplasser og opprettholde verdiskapingen i en krisetid. Allerede i 2003 viste OECD i en rapport om norsk økonomi at «Norwegian private capital market is not strong enough to absorb a broad privatization». Norge har ikke kapitalmuskler for mer privatisering basert på troen om derav entreprenørskap og innovasjon. Staten må igjen bli en økonomisk entreprenør som bruker sin kapitalmakt.