JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Presidentvalget i USA går aldri stille for seg verken i egen eller europeisk presse. Denne gangen har det kanskje vært mer støy enn på lenge. Noe av dette skyldes nok at de to ytterfløykandidatene Donald Trump og Bernie Sanders fortsatt henger godt med – ja, det kan faktisk skje at valget vil stå mellom disse to.

Det er en relativt seiglivet myte at amerikansk politikk er vanskelig å forstå for europeere. Og kanskje særlig skal det være vanskelig å forstå ideologien bak Det republikanske partiet. Dette har politisk kommentator i Aftenposten og prisbelønt sakprosaforfatter Frank Rossavik ønsket å gjøre noe med. Etter tre studieturer til USA det siste halvannet året, lesning av en god del – og i hovedsak – amerikansk litteratur og lang betenkningstid, kommer nå boka «Blant republikanere». Rossavik lar stort sett kildene tale – han presenterer mer enn han dømmer, for å bruke hans egne begreper.

Det har blitt en interessant og lesverdig bok. Lettlest for dem med inngående innsikt, men informativ for dem som forfatteren definerer som målgruppa: Folk flest. Rossavik skriver godt, han er engasjert og flere steder trekker han seg sjøl inn i presentasjonen – et litterært grep som ikke er så vanlig i sakprosa, men som er spennende og berikende der det fungerer. Rossavik blir ikke påtrengende synlig i denne teksten, men blir nærværende der tematikken innbyr til det.

Det er altså Det republikanske partiet som er tema for denne boka eller GOP som partiet betegnes som på folkemunne og i den amerikanske litteraturen – Grand Old Party. Allerede på første side i forordet presenterer forfatteren oss for det klassisk europeiske synet på GOP: Veldig mot statsstyre, veldig for fritt marked, veldig krigersk, veldig mot abort og mot ekteskap for homofile, veldig for Gud, for dødsstraff og for fri omsetning av håndvåpen.

Rossavik viser med denne boka at det klassiske synet er modent for nyansering. Særlig må nok adjektivet «veldig» strykes for mange republikanere. Dessuten er det sånn i USA også at både velgere og medlemmer av et parti som for eksempel GOP ikke svelger alt de kommer med. Alt dette og mer til får Rossavik godt fram i boka. Og han tydeliggjør at det er GOP som står den amerikanske drømmen og de tradisjonelle verdiene nærmest – i hvert fall retorisk. Mens Det demokratiske partiet – Obamas parti – partiet for ungdommen, er nærmest for sosialistisk å regne. Demokratene trenger også et langt mer nyansert blikk enn som så, men den boka har ikke Rossavik skrevet. Han skjeler ikke til demokratene mer enn temaets hans innbyr til.

Sånn Rossavik presenterer GOP veksler partiet som verken har medlemsavgift eller eksklusjonsparagraf mellom en offensiv strategi og en defensiv. Den offensive ligger i forsøket på å restaurere USA – to make United States of America great again – etter at altfor mage demokratiske presidenter, og kanskje særlig Obama, har ødelagt landet, gjort USA sosialistisk. I denne offensiven er nedbyggingen av den føderale staten et viktig element. En sterk og stor føderal stat, jo mindre individuell frihet er GOPs syn.

Den negative strategien er den andre siden av medaljen og bygger i all hovedsak på frykt. GOPs representanter er eksperter på å fortelle hva som vil skje med USA om staten vokser, om militærvesenet ikke vokser, om homofile får gifte seg, om våpenlovene blir skjerpet og om den muslimske innvandringen vokser – og en del mer. Da får vi sosialisme og et svakt USA:

Rossavik innleder første kapittel av boka med da president Obama i London i 2009 bukket for kong Abdullah av Saudi-Arabia. En av Rossaviks intervjuobjekter, medlem av Republican National Committee, sier følgende om episoden da Rossavik ikke skjønner hva Obama gjorde galt og foreslår at han kanskje bare ville være høflig: «Hør, vi senker ikke flagget vårt for dronningen av England. Vi bukker ikke for konger, særlig ikke for muslimske. Vi er amerikanere, og Barack Obama skal være vår president.»

Det er ingen spøk å være amerikaner, det er ingen spøk å være republikaner. Den klassiske historien om USA som nasjon er at den er bygd opp av europeiske innvandrere som av ulike grunner ikke fant seg til rette i Europa. Outsidere som ønsket å leve sine liv uten altfor mye innblanding av noen art. Det er fristende å minne om den engelske 1600-tallspoeten John Donne og hans dikt No Man Is an Island. Det går sånn:

No man is an island entire of itself; every man

is a piece of the continent, a part of the main;

if a clod be washed away by the sea, Europe

is the less, as well as if a promontory were, as

well as any manner of thy friends or of thine

own were; any man's death diminishes me,

because I am involved in mankind.

And therefore never send to know for whom

the bell tolls; it tolls for thee.

Og ironisk nok – diktet inspirerte forfatteren Ernest Hemingway, mer amerikaner enn de fleste, til romanen For Whom The Bell Tolls – Klokkene ringer for deg, romanen fra den spanske borgerkrigen.

Og til høsten får vi ny amerikansk president!