Som internasjonal sekretær i Fellesforbundet har jeg god kjennskap til situasjonen i Sverige og derfor mener jeg at analysen fortjener en liten, men viktig avklaring. I Stefan Løfvens forbundsledertid i IF Metall var det fortsatt samordning i lønnsoppgjørene i Sverige. I 2006 og 2010 aksepterte IF Metall flertallet i LO ledelsen som gikk på kvinnepottene, til tross for at deres medlemmer tapte på det og det ikke gjorde noe for de lavtlønte i industrien. To andre industriforbund stemte med IF Metall, men aksepterte samordning på flertallets premisser. I 2012 sa IF Metall nei, da de mente at de ikke kunne leve med å forhandle bort sine egne medlemmers lavlønnstillegg en tredje gang. Til tross for dette forhandlet IF Metall fram et resultat som mange andre forbund trakk veksler på. Dette gjaldt en ett-årig avtale. I 2013 fikk man samme konfrontasjon og IF Metall aksepterte for tredje gang samordning mot egne medlemmers interesse. I årets oppgjør blir det ingen samordning. Igjen er det kvinnepottene som er utfordringen. Men IF Metall har en avtale med Kommunal om oppgjøret som bland annet skal gi hjelpepleierne et reelt lønnsløft. LO-samordningen er altså brutt, men å legge skylde på IF Metall er å skyte langt over mål. Å legge skylden på Stefan Løfven er å skyte enda lengre over mål. Et samarbeid er avhengig av at alle parter lytter til hverandre, og det kan ikke sies å ha skjedd i de svenske oppgjørene. IF Metall er til for sine medlemmer men også til for fellesskapet. Når det blir en enveisgate er det kanskje på tide å lete etter andre løsninger. Det er IF Metall tvunget til å gjøre, men ingen skal være i tvil om at IF Metall fortsatt ønsker seg en sterk samordning og løsninger i fellesskapets interesse. Det må to til for å danse tango.

Atle Høie

Internasjonal sekretær i Fellesforbundet

• Følg oss på Facebook og Twitter

• Få nyhetsbrevet vårt