– Lokale lønnsoppgjør gir mest til ledere
Med lokale oppgjør får enkeltpersoner veldig mye på bekostning av store grupper ansatte, mener forbundsleder i Norsk Jernbaneforbund, Kjell Atle Brunborg.
Forbundsleder i Norsk Jernbaneforbund, Kjell Atle Brunborg har konkrete eksempler på at enkeltpersoner i lederstillinger får over 100 000 kroner i tillegg.
Kristian Brustad
oystein.braathen@lomedia.no /
may.berg@lomedia.no /
katharina@lomedia.no
– Lønnssystemet i staten er modent for revisjon, men det må ikke gjøres som del av et oppgjør. I stedet bør det settes ned en arbeidsgruppe som ser på helheten. Vi må finne nye systemer for fordeling, sier Kjell Atle Brunborg, forbundsleder i Norsk Jernbaneforbund.
Han har konkrete eksempler på at enkeltpersoner i lederstillinger får over 100 000 kroner i tillegg.
– Lønnsoppgjøret i 2014 viste dette. Noen fikk opp mot 150 000. Enkeltpersoner som får så mye må jo i utgangspunktet være feilplassert. Store grupper satt igjen med 6000 – 7000 kroner i økning, og alt dette fikk de i sentrale tillegg. Utviklingen har vært slik at stadig større summer av de lokale pottene fordeles på denne måten, forteller Brunborg.
Slike resultater må staten få en slutt på, mener han.
– Jeg har vært med på forhandlinger både i NHO og Spekter, men har aldri opplevd at enkeltpersoner får slike tillegg. Derfor bør partene gå grundig inn i hele statens lønnssystem og legge noen rammer. Det må skje mellom oppgjørene, sier Kjell Atle Brunborg.
• Regjeringen vil endre lønns- og forhandlingssystemet i staten
• Forbundsledere i LO Stat forventer tøff kamp
"Galskap" fra Akademikerne
Kampen om hvordan lønnsmidlene skal fordeles – gjennom sentrale forhandlinger eller lokalt i virksomhetene – er en gammel konflikt, hvor Akademikerne står for de mest ytterliggående synspunktene.
NTL-veteran Anita Solhaug hadde mange tariffoppgjør bak seg før hun ble pensjonist i fjor.
Solhaug kaller Akademikernes krav om å overlate alle forhandlinger om lønn til de lokale partene, og at også eventuelle tvister skal løses lokalt, for galskap.
• Dette sa forbundsledere i YS Stat, Akademikerne og Unio ved forhandlingsstart
– Det er bare å gi arbeidsgiver mer makt enn de behøver å ha. Hvordan skal man ivareta de lavest lønte i et system med kun lokale forhandlinger? Det er ingen tvil om at sentral lønnsdannelse gir best fordeling og størst kampkraft, sier Solhaug.
Fra meklinga i statsoppgjøret 2014: Nestleder i NFF, Rita Bråten, NTLs daværende nestleder Anita Solhaug og Tor Egil Pålerud, forbundssekretær i NJF ankommer Riksmeklerens kontor
Ole Palmstrøm
Hun synes det er en veldig dårlig ide å lage et nytt lønns- og forhandlingssystem i staten. Hun mener at nåværende system, som ble innført i 1991, har stått seg godt og har latt seg tilpasse i takt med at staten har forandret seg.
– Det kan selvsagt være god grunn til å gjennomgå og tilpasse systemet til dagens utfordringer, men å kullkaste det vil ikke tjene arbeidstakerne i staten, spesielt ikke med en borgerlig regjering som motpart. Men det er en gammel fanesak for Akademikerne. Nå ser de sitt snitt til å få en borgerlig regjering på sin side, sier Solhaug.
Rammer streikeretten
Solhaug synes Akademikernes forslag om at lønnstvister skal løses på det nivå de oppstår, er oppsiktsvekkende, og vil ramme streikeretten.
– En sammenslutning som ikke vil at arbeidstakerne skal ha streik som våpen, kan ikke kalles en fagforening, men heller en interesseorganisasjon for arbeidsgiver, sier Solhaug.
– Er det bekymringsfullt for LO Stat om man får flere ulike hovedavtaler i staten, i stedet for de fire likelydende avtalene man har i dag?
– Det vil ikke bare ramme LO; alle hovedsammenslutningene kommer til å oppnå et dårligere resultat. Det vil svekke arbeidstakernes kampkraft og gi arbeidsgiver større innflytelse over hvordan pengene skal fordeles. Hovedavtalen omfatter dessuten ikke bare lønn; hva skal man gjøre med for eksempel pensjon?
Solhaug er bekymret for forslaget om å flytte arbeidsgiveransvaret i staten til en egen arbeidsgiverforening skal reises på nytt. Det mener hun vil være en fraskrivelse av politisk ansvar.
– Jeg mener at politikerne som sitter med makta også skal ha ansvar for lønns- og arbeidsvilkår for ansatte i staten, sier Solhaug.
Fire avtaler blir krevende
På startskuddet for statsoppgjøret åpnet staten opp for å gå bort fra en felles hovedtariffavtale til at de fire hovedsammenslutningene – LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne – kan inngå separate og ulike tariffavtaler. LO Stat er negative til signalene.
Fafo-forsker Kristine Nergaard mener fire ulike avtaler blir krevende for arbeidsgiver.
– Jeg er usikker på hvor langt staten har gått i tanken om flere avtaler med ulikt innhold. Å dele opp hovedtariffavtalen slik at avtalens innhold blir ulikt for de fire hovedsammenslutningene vil by på utfordringer for arbeidsgiver. Det blir krevende å iverksette. Ved nyansettelser må du blant annet spørre hvor folk er organisert før du kan snakke om lønn, sier Nergaard.
FORVENTER KONFLIKT: – Det blir et interessant lønnsoppgjør å følge med på. Akademikerne ønsker et lokalt og til dels et individuelt lønnsoppgjør. LO Stat vil fortsatt ha viktige deler av lønnsfastsettelsen sentralt, sier Fafo-forsker Kristine Nergaard.
Martin Guttormsen Slørdal
Et press på å endre tariffavtalen
– I årets lønnsoppgjør ser det ut som det blir et betydelig press på å flytte mer av lønnsdannelse ned på virksomhetsnivå. Uenighet om fordelingen av den økonomiske rammen på sentrale og lokale tillegg er en gjenganger i forhandlingene i offentlig sektor. Men det kan også bli et press fra arbeidsgiversiden for innholdsmessige endringer i avtalen, sier Nergaard.
Stat kan ikke kopiere kommune
Nergaard har forsket på lønnsforhandlinger i en årrekke og husker tilbake til 2002 da Akademikerne fikk sin egne lønnsbestemmelse i KS-området som omfatter kommunalt og fylkeskommunalt ansatte med unntak av Oslo kommune.
Avtalen ble raskt endret til å gjelder alle ansatte i akademiske stillinger og lederstillinger i stedet for å gjelde kun for medlemmene i Akademikerne.
– Hvis dette skal overføres til staten, vil det få store følger. Det er mange flere akademiske stillinger i staten og større konkurranse mellom forbundene. En kan ikke kopiere fra kommune til stat.
Sammen er vi sterke
Ved tidligere tariffoppgjør har tre av hovedsammenslutningene stått sammen. Det har gitt dem slagkraft, understreker Nergaard.
– Det er en styrke at de har koordinert kravene og forhandlingene og at streiken i 2012 gjaldt alle og ikke bare en av hovedsammenslutningene.
Men Fafo-forskeren legger også til at modellen fra tidligere år er brukt for å overkjøre Akademikerne som ønsker seg en helt annen lønnspolitikk.
– Det blir et interessant lønnsoppgjør å følge med på, sier Fafo-forskeren.
Lokalt eller sentralt
Lønnsmidlene i staten kan fordeles sentralt og lokalt.
LO Stat mener det meste må fordeles i sentrale forhandlinger. Partene kan da bli enige om prioriteringer, for eksempel lavlønte og likestilling.
Hvis alt fordeles i lokale forhandlinger vil noen få ansatte få det meste av pengene, mens store grupper ikke får tillegg, mener LO Stat.
Akademikerne er helt uenige. De mener en del bestemmelser, som pensjon og total lønnsvekst, må avtales sentralt. Fordeling av midlene må bli et lokalt ansvar.
I staten står kvinnene for 51 prosent av årsverkene og tjener i gjennomsnitt rundt 90 prosent av menns lønninger, viser tall for de siste ti årene.
Størst forskjeller er det i bank og forsikring, der kvinner utgjør 49 prosent av heltidsansatte, og i gjennomsnitt har 74 prosent av sine mannlige kollegers inntekt.
Dette er en sak fra
Vi skriver om de ansatte i staten og virksomheter med statlig tilknytning.
Flere saker
Lokalt eller sentralt
Lønnsmidlene i staten kan fordeles sentralt og lokalt.
LO Stat mener det meste må fordeles i sentrale forhandlinger. Partene kan da bli enige om prioriteringer, for eksempel lavlønte og likestilling.
Hvis alt fordeles i lokale forhandlinger vil noen få ansatte få det meste av pengene, mens store grupper ikke får tillegg, mener LO Stat.
Akademikerne er helt uenige. De mener en del bestemmelser, som pensjon og total lønnsvekst, må avtales sentralt. Fordeling av midlene må bli et lokalt ansvar.
I staten står kvinnene for 51 prosent av årsverkene og tjener i gjennomsnitt rundt 90 prosent av menns lønninger, viser tall for de siste ti årene.
Størst forskjeller er det i bank og forsikring, der kvinner utgjør 49 prosent av heltidsansatte, og i gjennomsnitt har 74 prosent av sine mannlige kollegers inntekt.
