ANE BØRRUD (tekst)

ane.borrud@lomedia.no

Tri Nguyen Dinh (foto)

tri@lomedia.no

For noen uker siden kom Fozia Abdurahman Hussein til Arbeidsmandsforbundets kontor i Steinkjer. Hun hadde byttet jobb, og oppdaget at den nye arbeidsgiveren ikke hadde trukket fagforeningskontingenten. Det skulle de jo!

Fengslet som 17-åring

Hvis vi går åtte år tilbake i tid, var ikke fagforeningskontingent noe Fozia tenkte på. Hun hadde akkurat kommet til Steinkjer, sammen med ektemannen og hans to barn. Bak seg hadde hun en lang reise.

Hun er født og oppvokst i Etiopia. Som 17-åring ble hun fengslet. Da hun slapp ut etter ett år flyktet hun til nabolandet Djibouti.

– Det var ikke trygt for meg i Etiopia. Oromo-folket som er mitt, er undertrykt, og jeg kunne ikke bli i landet, forklarer hun.

I Djibouti møtte hun en mann som hun giftet seg med. Sammen gikk ferden videre til Kenya. Der fikk de status som kvoteflyktninger, og fikk beskjed om at de skulle få reise til Norge. Til et sted som het Steinkjer.

Fozia og mannen hennes visste ingenting om Norge da de landet på Gardermoen i august 2008. Ferden gikk rett nordover til Værnes. Der sto flyktningetjenesten og tok imot dem, og de fikk en leilighet med en gang.

– Jeg liker Steinkjer så godt. Det er bare her jeg har bodd i Norge, forteller Fozia i dag.

Nå har hun kjøpt egen leilighet, og sparer til å ta sertifikatet. Men mer om det senere. For reisen her i Norge har også vært lang.

– Jeg kunne hverken lese eller skrive da jeg kom til Norge. Jeg hadde ingen skolegang i Etiopia. Nå mangler jeg to fag på å gjøre ferdig 10. klasse og grunnskolen, forteller hun.

Lærte norsk ved å jobbe

Tre dager etter at Fozia kom til Steinkjer begynte hun på introduksjonsprogram for flyktninger. Der lærte hun blant annet norsk. Men minst like viktig for Fozias norskopplæring var det at hun fikk arbeidspraksis på Ogndal eldresenter.

– Første gang jeg hørte noen snakke norsk, tenkte jeg: Om jeg bare kunne lære ett ord! Etter å hatt arbeidspraksis i ni måneder på eldresenteret, kunne jeg mye mer enn det, ler hun.

Da hun var ferdig med norskopplæringen på introduksjonsprogrammet, fikk hun vite at hun hadde rett til å søke på grunnskoleutdanning, siden hun ikke hadde noen skolegang fra Etiopia. Det første året tok hun alle fagene i 8. klasse.

Renholder

Men det var ikke bare utdanning Fozia brukte dagene til. Allerede etter ett år, fikk hun jobb som renholder. Mer eller mindre tilfeldig.

– Det var en mann som jeg kjente her i Steinkjer, som er oromo, som meg. Han jobbet i Renholdspartner Steinkjer, og de trengte vikar. Jeg hadde jobbet som renholder for en franskmann i Djibouti, så jeg kunne vaske, forteller hun.

Det samme måtte nok hennes daværende sjef, John Rangul, ha tenkt. For etter å ha sett henne i aksjon som renholder på Byggmakker, fikk hun jobben.

– Min arbeidsgiver John var snill og hjelpsom. Han sa at jeg var flink til å vaske, men at jeg måtte lære meg norsk. For hva hvis det hendte noe på jobben, og jeg ikke kunne sende ham en melding?

Dermed fikk hun tilrettelagt arbeidstidene sine sånn at hun kunne fortsette med grunnskoleutdanningen samtidig som hun jobbet som renholder.

Hjelp av fagforeninga

Han som skaffet Fozia jobben i Renholdspartner Steinkjer var tillitsvalgt i bedriften. Han sa til henne: Du må organisere deg.

– Det er ingen fagforeninger i Etiopia, men han forklarte meg hva det var. At vi hadde rettigheter, og at vi kunne få hjelp dersom vi trenger det.

Så da Renholdspartner Steinkjer var blitt kjøpt opp av Kvikk Service Steinkjer, Kvikk mistet anbud og Fozia fikk redusert stilling, tok hun kontakt med Arbeidsmandsforbundet for å høre hva hun skulle gjøre. Det løste seg imidlertid ved at hun byttet arbeidsgiver. For samtidig med jobben i Kvikk hadde hun en liten bijobb i Mint Renhold. Mint vant anbudet på renhold av Byggmakker, og kunne tilby Fozia heltidsstilling som renholder. Det takket hun ja til.

Neste gang hun tok kontakt med Arbeidsmandsforbundet, var det organisasjonssekretær Marte Martinussen i Steinkjer hun traff. Fozia hadde nemlig oppdaget at den nye arbeidsgiveren ikke hadde trukket fagforeningskontingenten. Og det skulle de jo! Senere fikk hun et brev fra Gjensidige om at hun hadde pensjonen der. Og i den forrige jobben hadde de jo pensjonen i Storebrand. Dette måtte hun finne ut av.

– Jeg trengte å finne ut hva som ville skje med den gamle pensjonen min. Nå skal jeg ta med meg kodebrikken min til Marte, og så skal vi samle fripoliser, sier Fozia fornøyd.

Vil ha full kontroll på økonomien

Fozia vil nemlig ha full kontroll på økonomien. Det var en dyrekjøpt erfaring som satte i gang den prosessen.

– Til å begynne med var det økonomisk vanskelig. Jeg jobbet litt, men husleia på den kommunale leiligheten vi bodde i var på over 8.000 kroner i måneden. Mannen min kunne ikke norsk. Han tok med seg en tolk til Nav, forteller hun.

Da de kom tilbake fortalte de at Nav skulle betale husleia for dem. Det viste seg å ikke stemme.

– Nav hadde sagt at vi måtte betale husleia av det jeg tjente, og så betale mat, og så kunne de hjelpe oss hvis det ikke strakk til etter det.

Etter tre måneder fikk Fozia inkassovarsel fordi husleia ikke var betalt.

– Åh, jeg gråt og gråt og gråt. Så gikk jeg til flyktningetjenesten, og de ringte til Nav for meg så jeg fikk klarhet i hva som hadde skjedd. Så fikk jeg råd om å ringe til Steinkjer Bygg AS som eide leiligheten, og gjøre en avtale med dem sånn at jeg slapp inkasso.

Og det var ikke det eneste Fozia gjorde. Hun gikk også til arbeidsgiveren sin og forklarte problemet.

– Jeg hadde noen feriepenger til gode som jeg fikk utbetalt. Og så fikk jeg ekstra jobber med rundvask. Så jeg fikk betalt husleien. Etter det har jeg alltid hatt kontroll! Jeg har ikke trengt hjelp fra Nav. Jeg har alltid klart meg selv!

De gode hjelperne

I 2013 kjøpte Fozia seg egen leilighet. Blokka med de kommunale leilighetene hun bodde i ble kjøpt opp av private, og husleia økte med flere tusen kroner i måneden. Mannen og sønnene hans hadde flyttet til Oslo, så hun bodde alene. Hun gikk til Steinkjer Bygg AS og spurte om de hadde en mindre leilighet hun kunne leie. Svaret var at hun trengte ikke dem lenger. Hun kunne leie på det private markedet, eller kjøpe seg en leilighet.

Da tok Fozia kontakt med Evy Bruheim som jobber i Steinkjer kommune. Evy var en av dem som hjalp henne gjennom kneika med inkassovarslene.

– Evy har hjulpet meg kjempe mye! Vi fant leiligheter jeg kunne se på Finn.no, og så ble hun med meg på visning. Evy fortalte meg at jeg kunne søke startlån, men det trenger jeg ikke, for jeg hadde spart opp nok egenkapital, sier hun nøkternt.

Fozia har aldri vært redd for å spørre om hjelp når hun trenger det.

– Jeg fikk baksmell på skatten i år. Da gikk jeg til Marte og spurte om det var riktig, og så spurte jeg også min gode nabo Magny. Magny var læreren min på introduksjonsprogrammet, og det var hun som lærte meg å skrive litt. Hun holdt hånden min mens hun førte pennene så det ble til ord. Jeg er heldig. Magny er min nabo, og jeg kjenner henne fra før, smiler Fozia.

Og hun har flere hjelpere.

– Jeg spør om hjelp når jeg trenger det, og jeg får hjelp. Jeg har en gutt som heter Mohammed som hjelper meg med skriftlig eksamen på grunnskolen. Jeg leser ikke så godt, og da jeg gikk på introduksjonsprogrammet brukte jeg biblioteket mye. Der fikk jeg også en hjelper. Hun heter Anne, smiler Fozia.

Fozia har flere planer for fremtiden. Det hun ønsker mest er å starte et eget renholdsfirma. Men for å få til det må hun ha fagbrev. Hun prøvde i fjor, men besto ikke skriftlig eksamen.

– Skriftlig eksamen er veldig vanskelig for meg, slår hun fast.

Plan B er å bli helsefagarbeider. Da må hun ta engelsk og matte i 10. klasse først. Men det er renholder hun gjerne vil være.

– Jeg liker veldig bra å være renholder. Det er det jeg kan. Jeg liker best å jobbe alene, å ha mitt sted som jeg er ansvarlig for. Da har jeg full oversik. Byggmakker er veldig stort, men jeg har kontroll.

Nå har hun tatt teorien til førerkortet, mørkekjøring og førstehjelpskurset.

– Jeg leste og leste i to år for å stå på teorien. Jeg har aldri prøvd å kjøre bil, jeg er litt redd for det, ler hun.

Men hun får det nok til.