Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

Bjørnevatn. Et sagnomsust stedsnavn i norsk gruve- og fagforeningshistorie. Etablert i 1906 da Norge ennå var en ung nasjon. Nedlagt i 1996 fordi fallende råvarepriser og økende kostnader tvang eieren, staten, til å stenge. Mot nedleggelsen kjempet Nordens Klippe, en viden kjent fagforening som ivaretok interessene til gruvens ansatte på alle måter. I 1906 handlet det om å bygge et nytt samfunn i Bjørnevatn og nede i Kirkenes.

For få år tilbake kunne ingen tro at sprengelydene fra Bjørnevatn-gruva igjen skulle drønne over Pasvikdalen. Mot mange odds gjenåpner Sydvaranger Gruve AS formelt i høst. For drøyt to år siden, mens metallprisene var på det høyeste, ble det nye Sydvaranger Gruve AS etablert. Det er et norsk heleid datterselskap av det australske selskapet Northern Iron Limited som er børsnotert i Australia og har norske Tschudi Shipping som majoritetseier.

I dag er markedet mye vanskeligere, prisene har sunket med en tredel siden selskapet ble stiftet. Likevel regner eierne med at gruva vil være drivverdig, forteller Don Hunter, administrerende direktør i Sydvaranger.

– Det fine med denne gruven er kvaliteten på malmen og beliggenheten. Det finnes en god infrastruktur fra før av, en havn og en liten by. Gruven ligger der allerede, nesten klar til å gjenåpnes, sier Don Hunter.

Som et månelandskap, men med menneskeskapte dype kratre ligger det 12 kilometer lange dagbruddet innover mot russergrensa – i det fjerne ser vi Nikel. Her har selskapet drevet med utvinning i liten skala fra februar.

Over 3 000, folk fra hele verden, søkte på jobbene i vinter. Fram til 1. juli var nærmere 130 personer blitt ansatt, av dem er i underkant av 50 fra Sør-Varanger kommune og omegn. Dertil er over 200 i sving hos underleverandører som har oppgaver i forbindelse med rehabilitering av de ulike verkene og igangsetting av gruvedriften. Med full drift vil 350 være i jobb Sydvaranger. Og flere kan det bli.

– Malmårene viste seg å være større og inn og holde mye mer enn vi først trodde, da selskapet søkte konsesjon for 25 år. Nå tror vi at gruva kan produsere 1 million tonn jernkonsentrat i mye lengre tid, kanskje 50 år, sier Hunter som har jobbet i gruver i alle verdensdeler gjennom snart 35 år.

Det som ligger i bunn for optimismen midt i økonomisk mørke tider, er en avtale om å levere 40 prosent av jernmalmen til et nederlandsk selskap. Likevel er 160 millioner dollar i investeringer før produktet kan skipes ut, uhorvelig mye penger.

I høst blir det full produksjon som betyr at grovknusing av malmen skjer i Bjørnevatn i eksisterende anlegg. Deretter fraktes malmen til Kirkenes med jernbane, en strekning på 8 kilometer. Finknusing og separering vil skje i de eksisterende knuse- og separasjonsverkene som ligger rett ovenfor Kirkenes. I sommer ble det jobbet på spreng for å klargjøre utstyret i hallene.

Malmen er av sjeldent god kvalitet. Den inneholder ikke tungmetaller og er derfor mer miljøvennlig, bedyrer sjefen sjøl. Hovedbestanddelen er magnetitt – i tillegg til noen prosentdeler kvarts – og malmen vil etter alle separasjonsprosesser bli til 67- prosentig jernkonsentrat, noe som er veldig høy kvalitet på verdensmarkedet.

Miljøaspektet ved gruvedriften er en sak som har fått stor oppmerksomhet i lokalmiljøet. Fra separasjonsverket vil nemlig slammet som skilles ut bli deponert på dypet i Bøkfjorden. Lokalt vil bunnvegetasjon og marint liv bli ødelagt. Det skjedde også forrige gang gruva var i drift. Kommunestyret som skal komme med høringsuttalelse før Statens Forurensningstilsyn gir endelig tillatelse til gruvedrift, satte seg plutselig i juni på bakbeina. Høyre, Fremskrittspartiet, og Senterpartiet gikk sammen med SV og dannet flertall mot Ap mot å gi tillatelse til fordoblet slamutslipp. Blir det endelig avslag på selskapets søknad, kan det bety 150 færre arbeidsplasser, ifølge Don Hunter. Han tar det på sin kappe at selskapet ikke hadde informert lokalsamfunnet godt om saken.

I kafeen som ligger ved det populære Spareland sitter en gjeng svensker og spiser lunsj. De har allerede halvannet år med pendling til og fra Sør-Varanger. Alle er ansatt i den svenske bedriften Millteam, underleverandør til gruveselskapet.

Svenskene monterer maskineriet, blant annet de svære steinmøllene i separasjonsverket på haugen over Kirkenes. Roland Jakobsson fører ordet; de jobber tre uker i slengen og har to uker fri og det fungerer «jättebra». Lønnsnivået er ok og de er alle organisert i svenske forbund. Men å flytte til Kirkenes er ikke aktuelt. De er anleggsarbeidere i sin bransje.

Islendingen Sigfus Bergmann som vi treffer oppe i gruva er stiger, det vil si oppsynsmann og formann for ett av de fire arbeidslagene som jobber her døgnet rundt. Det skjer til en god lønn, forteller han, uten å avsløre lønnsnivået. Bergmann pendler til Island, betalt av selskapet, men er veldig innstilt på å flytte til Sør-Varanger for godt. Kone og tre barn skal inspisere byen først, forteller han. Men i Kirkenes er boligprisene økt kraftig i det siste og nærmer seg nå Oslo-nivå.

På byen snakkes det selvfølgelig om lønn og arbeidsvilkår for de som har fått jobb i Sydvaranger. Fra velunderrettet hold får vi vite at tidligere statsansatte har gått opp 50 000-100 000 i årlig lønn ved å ta jobb i gruveselskapet.

Det svirrer også rykter om at det har vært stygge eksempler med flere som allerede har fått sparken fra gruveselskapet og er sendt hjem. Det påstås at det går tregt med organisering av de ansatte, at selskapet ikke er vennlig innstilt til fagbevegelsen.

Vi konfronterer Don Hunter og administrasjonssjef Jack Sture Muotka med påstandene. Begge avviser dem bestemt.

– Det stemmer ikke at vi har sparket ansatte. Derimot har det vært to tilfeller der våre underleverandører har måttet avvise folk som på tross av advarsler ikke respekterte sikkerhetsbestemmelsene, for eksempel snakket i mobiltelefon under risikofylt arbeid. Sikkerhet er veldig viktig for oss, sier Hunter.

Begge er opptatt av å ha et positivt forhold til fagbevegelsen. Hunter som har gruveingeniørutdannelse fra England på 70-tallet, forteller at han ikke var begeistret for britisk fagbevegelse den gangen.

– Jeg mener det er viktig at arbeidstakerne er organisert her, og det er en grunnleggende rettighet. I Norge er fagbevegelsen en positiv kraft og har stor betydning. Vi planlegger å jobbe tett med de lokale fagforeningene og LO, selv om vi nok ikke alltid vil være enige, understreker gruvesjefen.

Det tiskes og taskes negative ting på byen om at LO er kjøpt og betalt av Tschudi og australierne, fordi LO-representanter var til stede og skålte da champagnen ble sprettet.

Bjørn Johansen er LOs distriktssekretær i Finnmark. Han fnyser av de løse påstandene. Bedriften har et positivt syn på faglig organisering, er hans klare inntrykk.

– Men det er kjempeviktig at alle berørte forbund – Arbeidsmands- og Fellesforbundet, El & It Forbundet og HK – nå kjenner sin besøkelsestid. Her må det rekrutteres og organiseres fra grunnen av. Det er nå lønns- og arbeidsvilkår avtales, sier Bjørn Johansen.

Forbundssekretær Svein Johansen i Norsk Arbeidsmandsforbund forteller at det er på gang i hans forbund. Fra i sommer av har forbundet en person som er til stede på anlegget for å organisere folk i gruva. Bedriften har vært veldig samarbeidsvillig og tilbudt kontor oppe ved gruva, ifølge Svein Johansen.

Mange i kommunen et positive til at Sydvaranger har gjenoppstått. Bare eiendomsskatten fra selskapet vil bli betydelig, forteller Even Pettersen som er gruppeleder for Ap i det regjerende Ap/SV-kommunestyret. Og de inntektene trengs.

Innbyggertallet i Sør-Varanger øker og er nå oppe i 9 600. Flere innbyggere krever flere barnehager, skoler og mer infrastruktur. Den store bekymringen er imidlertid at gruveselskapet vil ende opp med å ansette mange utenfra, at flere hundre pendlere skal bli flydd ut og inn. Skatteinntektene fra disse vil ikke tilflyte Sør- Varanger kommune, men kommunene vil måtte legge til rette for at også pendlerne har tilgang på viktige tjenester. Fylkesordføreren, Runar Sjaastad, påpeker det samme.

– Det er ikke bra, hvis vi ikke får folk til å bygge og bo her. En stor pendlerandel i kommunen er sosialt uheldig, mener LOs distriktssekretær Bjørn Johansen, som likevel skjønner at gruveselskapet må hente en del av sine ansatte utenfra. Arbeidsmarkedet er meget stramt. Det finnes rett og slett ikke en stor nok lokal arbeidsstyrke for å dekke behovet, opplyser Cato Lindbäck, NAV-leder i Sør-Varanger.

Sydvaranger-ledelsen er klar over problemstillingen på flere måter. Dels blir det understreket at man ikke kan plukke nøkkelpersonell ut fra andre virksomheter.

Og dels ønsker man ikke å basere seg på at folk skal pendle permanent.

– Det er ikke ideelt. Jeg har jobbet i gruver der hele staben er blitt flydd inn og ut. Slikt blir det stor gjennomtrekk av, sier Don Hunter.

Boligmangelen er prekær. Hunter etterlyser større fremdrift fra kommunens side med å klargjøre tomter til boligbygging.

– Vi har som mål å få redusert andelen pendlere blant de ansatte fra dagens 60 prosent til 10 prosent om 5 år, sier gruvebossen.

LO-Aktuelt nr. 12/2009