Mia Paulsen, Fontene

mia.paulsen@lomedia.no

Et presset barnevern kjøper saksbehandlingshjelp fra private firmaer for å slippe å overskride fristene. De privatansatte er ofte tidligere ansatte i barnevernet som gikk lei og søkte seg vekk. Som privatansatt nødhjelp kan de gjøre jobben ferdig og slippe å noensinne se klienten igjen.

Kommunene strever med rekruttering av fosterhjem og har enkelte steder ikke penger til å gi barna skreddersydde tiltak. De strever med å gi godt nok ettervern, og slipper stort sett barnevernsbarna lenge før de har nådd grensen for rett til ettervern. Barnevernet har for lite tid.

Årets statsbudsjett kan se ut som en håndsrekning til det kommunale barnevernet. Regjeringen foreslår 8 milliarder kroner i samlet realvekst til kommunesektoren for 2010. 4.2 milliarder av dem er frie midler.

Både kommunal-og regionalministeren og barne-og likestillingsministeren mener at dette gir rom for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. BLDs pressemelding har overskriften «400 nye stillinger til barnevernet i kommunene».

Regjeringen beskriver virkeligheten som om det er en direkte sammenheng mellom milliardene til kommunene og styrking av barnevernet. Men det er det jo ikke. Overskrifter som den siterte er derfor på grensen av misinformasjon.

KS, talsorganisasjon for kommunene, kan slett ikke si noe om en direkte sammenheng mellom økte midler til kommunene og et sterkere bemannet barnevern. Det er kommunene selv som prioriterer. Synes kommunen det er bedre å styrke PPT framfor barnevern, så står det dem fritt å gjøre det. Det er KS helt enig i. De er opptatt av at kommunene selv skal bestemme hvordan pengene skal brukes, selv om de også synes det er viktig å forbedre situasjonen i barnevernet.

Barne- og likestillingsdepartementet er øverste myndighet for barnevernet. De er sjef for det statlige barnevernet. Det statlige barnevernet er blitt topptungt og byråkratisk, samtidig som de ikke kan tilby et bredt nok spekter av tiltak for barna. Ofte må barna vente lenge på fosterhjems- eller institusjonsplass.

Ansvars- og myndighetsforholdene mellom det kommunale barnevernet og staten er utydelige og fører ofte til rusk i samarbeidet mellom nivåene. Av og til opplever kommunene at Bufetat gir beskjed til lokalt barnevern om å gå en runde til i stedet for å sørge for plass til barnet. Det kan oppleves som en overprøving av et presset barnevern som vet akkurat hvordan det barnet har det.

Skal barnevernet få en sak opp for fylkesnemnda, må de først ha klart å overtale Bufetat til å skaffe en plassering. Det kan ta lang tid.

Og selv om barnevernet ser at barnet trenger psykiatrisk hjelp, er det heller ikke alltid slik at barne- og ungdomspsykiatrien stiller opp for barnevernsbarna. Det lokale barnevernet blir gjort ansvarlig for å hjelpe barnet uansett om de har kapasitet eller ressurser til det.

Det kommunale barnevernet er vitne til at barn lider uten å kunne gi barna den hjelpen de trenger. Det er både smertelig og utilfredsstillende. Norge kan ikke være bekjent av en slik situasjon.

Barne- og likestillingsministeren har gode intensjoner om å forbedre barnevernet. Men så lenge man samtidig er så opptatt av å unngå øremerking av midler til prioriterte områder, er det lite hun kan gjøre. Hun ender opp med en spagatøvelse som er anstrengende både for ministeren og for hennes publikum.