Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Det er mandag morgen. Vi har hørt det skal være vanskelig, men at det skal være så vanskelig å komme inn på klimatoppmøtet hadde vi ikke drømt om. Men akkreditering til Bella Centeret er helt avgjørende for å kunne jobbe som journalist under klimatoppmøtet i København.

Det er kaldt. Selvfølgelig er det kaldt i desember, men vi hadde ikke regnet med å stå så lenge i kø. Da vi tok metroen ut til Bella Centeret får vi beskjed om at det ikke er mulig å gå av på Bella Centeret. Metrostasjonen er «too crowdy», overfylt. Det ga oss en anelse om at det bare var metroen som var på skinner.

Vi går av på stasjonen før Bella og går den snaue kilometeren langs den imponerende ny automatbanen København har fått.

Vi ser en lang kø, og synes vel egentlig den er i lengste laget, men dette er viktig. Dette gjelder klimatoppmøtet. Dette gjelder «å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.», som Rudolf Nilsen så treffende har sagt det.

Men køen vi ser, er dem som har kommet innenfor gjerdet, innenfor sperringen. Vi finner oss en plass bakerst i køen, og der blir vi stående. Klokka er kvart på elleve, og vi har en ambisjon om å møte den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre, og tidliger visepresident Al Gore. De skal ha møte klokka 13. Pressekonferansen er klokka 15.

Vi vurderer å snu, gå hjem. Men dette, denne køen, er det eneste alternativet til å få tilgang til der selve forhandlingene foregår.

Det går smått. En hyperaktiv TV2-reporter smetter inn sammen med oss i stedet for å stille seg bakerst i køen. Han skal dekke Støre/Gore. Raskt skjønner han at det ikke blir noe av. Kø er definitivt ikke hans sak. På mobilen prøver han å ordne tre ulike alternative opplegg. Jeg vet ikke hvordan det endte. Han forsvinner etter en time. Fotografen overlot til meg å passe plassen i køen. Han innså at han ikke ville overleve uten mer klær, og søkte etter varmere trakter.

Da ble jeg kjent med mine nye naboer. En østerikisk kvinne som hadde vært lur nok til å ta med seg en strikkelue, tre amerikanske journalister og en info-gubbe fra Sex & Samliv i Danmark som insisterte som så mange dansker å svare på engelsk når jeg snakker norsk til dem.

Men det er underholdning. En gruppe særs aktive veganer/vegetarianere går i kyllingdrakter og insisterer på at de vet svaret på hvordan redde kloden. Det er flere gratisaviser. En mann fra Shiller-instituttet deler ut løpesedler. Det blir tilløp til intellektuell diskusjon om hva Schiller-instituttet er for noe, mens en sleip fransk diplomat diskret sniker seg ti plasser fram.

Etter halvannen time med temperatur rundt null kommer den første vitsen om at vi egentlig er for global oppvarming. Da dukker det en kollega fra Dagens Næringsliv opp.

– Hvorfor står dere i denne køen?

– Vi bare stilte oss her.

– Vi står i den andre køen. Vi har stått her i tre og en halv time.

Den neste vitsen kommer etter tre timer. Da har vi kommet oss fram til storskjermen som viser miljøvennlige vidoer, blant annet om Canada. – Når vi har sett den filmen om Canada ti ganger da vet vi at vi har stått her lenge.

Da får jeg øye på afrikaneren. Jeg vet ikke hvor han kom fra, men han var mørk som folk flest i det sørlgie afrika. Han frøys. Han hadde lue og votter, men på beina hadde han svarte pensko, og tynne nylonsokker. Han satt stille og hadde fått skjelven. Den store fryseskjelven hvor kroppen ukontrollert rister.

Heldigvis kom det en snill konstabel og tok hånd om han.

Etter tre timer hører vi et eller annet på roperten:«Akkrediteringa er midlertidig stengt.»

Min kønabo, journalisten fra Washingon bryter ut i harme mot FN som har ansvaret for akkrediteringen: «Det er noen som tror at FN skal overta å styre verden. De skulle vært her».

Snart blir det klart at det er slutt. Vi trekker oss tilbake i tre-tida.

Da gjenstår bare å sitere et gammelt VG-ordtak:

«Det er hardt å være journalist, men det er i alle fall bedre enn å jobbe.»