Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Når regjeringen til helga starter arbeidet med statsbudsjettet, er det to store framtidige utgiftposter og utfordringer som skiller seg ut: Klimaendringene og en aldrende befolkning. Vi blir eldre, ikke bare i Norge, men i hele verden.

På slutten av 1800-tallet var forventet levealder i Norge snaut 50 år. I 2008 registrerte vi de høyeste tallene over levealder som noen gang er notert; 83 år for kvinner og vel 79 år for menn. I fremtiden lever vi kanskje enda lengre. Særlig er oddsen god hvis du er kvinne.

For vi trenger ikke være forskere for å skjønne at utfordringen med eldrebølgen egentlig er en kommende bølge av enker. Slike som min mor og hennes jevngamle venninner.

Besøker vi et sykehjem, et bo- og omsorgssenter eller møter opp på bingoen eller eldretrimmen i bygda, er det påfallende mange eldre damer der.

Risikerer vi en bølge av enslige eldre kvinner som sitter hjemme med sorgen og minnene? Og som lengter seg syk etter mann eller partner?

Eller har politikerne en god plan og ønsker å gi disse eldre kvinnene, som kanskje ikke har verdens beste pensjon fordi mange har vært hjemmeværende, et godt og meningsfylt liv? For dette handler stort sett om damer med trang økonomi.

I 1663 ble det i Bergen etablert Fattige Enkers Hus for å huse de «stakkars» enkene, men man gikk mer og mer bort fra ideen om å samle enkene. I dag er de fleste aldershjem for både kvinner og menn, men de aller fleste foretrekker å bo hjemme så lenge de kan.

Hver gang det nærmer seg lønnsoppgjør, tenker jeg på min egen pensjonisttilværelse og hvor lenge jeg kan forvente å leve.

På Statistisk Sentralbyrås (SSB)s hjemmeside kan vi få regnet ut hvor gammel en person på vår alder i gjennomsnitt kan forvente å bli, basert på opplysninger om kjønn, alder og bostedsfylke. Så hva er oddsen for en kvinne på 43 år fra Akershus?

Etter noen tastetrykk kommer svaret. Jeg kan forvente å bli 83 år og 4 måneder. Forutsetningen er at jeg bor i Akershus store deler av livet. Puh! Da har jeg relativt god tid til å planlegge pensjonisttilværelsen.

At det er vi kvinner som har trukket vinnerloddet hittil, er det lite tvil om. Om det skyldes arv eller miljø, overlater jeg til ekspertene å uttale seg om. Eller kanskje dette også dreier seg om hva vi gjør på jobben og om hvor lenge vi blir der. Om vi har noen jobb da?

Min mor, som fortsatt bor i Trøndelag, fyller altså snart 86 år. Hun er minstepensjonist og klarer seg hjemme uten hjelp fra det offentlige, bortsett fra et høreapparat hun skifter ut med jevne mellomrom.

Det er liten tvil om hva som har vært viktigst for min mor. At hun har en god helse og gode venninner betyr absolutt alt.

Dessuten er det for henne viktig å holde seg i aktivitet. Som å hjelpe til i Røde Kors besøkstjeneste, servere mat på eldretrimmen og være med på bingo. Mange kvinner blir faktisk enda mer aktive når de blir alene hvis de får slippe til og blir tatt på alvor. Og får de bidra med samfunnsnyttig arbeid, vokser selvbildet. Ingen tar skade av å føle at de bidrar. Snarere tvert imot. Dette er kanskje den beste medisinen som fins, den finnes ikke på resept og kan ikke kjøpes på apoteket. Den er rett og slett gratis.

Min mor har blomstret opp etter at hun ble enke for åtte år siden. I tillegg til å legge ned en betydelig del frivillighetsarbeid, reiser hun også til Syden og høyfjellshotell med venninner og overrasker stadig barn og barnebarn med besøk og hjemmestrikkede sokker. Og hun jobber. Noen pensjonister påtar seg frivillige oppgaver i barnehager og skoleverket.

Uansett bakgrunn og erfaring er det viktig at samfunnet legger til rette for at disse menneskene, enker eller ikke, kan føle at de er en ressurs og at de får lov til å bidra med noe verdifullt tilbake til samfunnet.

Da blir enkene ikke en utgift i statsbudsjettet, men en plusspost!