Ann Fredriksen (LO-Aktuelt)

En ny analyse fra Nav viser at mindre enn én av ti uføre som står helt utenfor arbeidslivet, ønsker seg tilbake i jobb. For mange av disse er årsaken helt åpenbar: De kan ikke jobbe på grunn av alvorlig skade eller sykdom.

Men blant dem som er spurt, er det også mange som i teorien burde kunne klare en eller annen jobb. Likevel ønsker svært få å returnere til arbeidslivet.

Det er urovekkende tall sett i forhold til myndighetenes mål om å få flest mulig uføre tilbake i arbeid. Tallene viser med all tydelighet at inkludering handler om langt mer enn å tilby tilfeldige arbeidsoppgaver, som «snømåking i nærområdet», slik arbeidsminister Hanne Bjurstrøm foreslo for en stund siden. En potensiell arbeidstaker trenger også motivasjon til å jobbe og tillit til at han eller hun blir tatt imot med åpne armer.

Selv kjenner jeg flere som forlot arbeidslivet for en årrekke siden og som har vært utenfor siden. En av dem forsvant ut på grunn av ryggproblemer. Da han ba om å få tilrettelagt arbeidet på en av Oslos gravlunder, ga sjefen beskjed om at han ikke kunne drive forskjellsbehandling. Da han senere søkte på en lederjobb, som var mindre belastende for ryggen, gikk jobben til en ekstern søker. Begrunnelsen var igjen at noen av kollegene ville kunne følt det urettferdig hvis han ble flyttet «opp».

Dermed ble sykemelding og uførepensjon løsningen. Det er slik utstøting IA-avtalen skal demme opp for. Tilrettelegging handler ikke om forskjellsbehandling, men om de ansattes helse.

De siste månedene har også den tidligere graveren kunnet følge med på debatten omkring sykefravær og inkluderende arbeidsliv. For ham har det vært nedslående lesning.

Han reagerer sterkt på bildet som blir gitt av de uføre, som mennesker som koster samfunnet milliarder og som ikke gjør nytte for seg. For selv er han glad i å jobbe. Han kan male, snekre, lage kompost og grave i jorda, og både familie og venner har de siste årene kunnet nyte godt av hans arbeidslyst.

Nå er han redd for at «makta skal komme og ta ham». For han har ingen tillit til at systemet der ute skal finne en arbeidsplass der han vil trives og være en ressurs. I stedet er han redd de vil tvinge ham til å gjøre noe han ikke passer til og som vil føles krenkende.

Han er bortskjemt, vil noen kanskje si. Men mon tro om mange ville byttet med ham. Han eier ingen bolig, bor trangt, har ingen bil og ingen penger å investere. Han har øvd seg lenge på å leve med usikkerhet og nøysomhet, men han er likevel et godt fornøyd menneske som bidrar der han kan.

Det er kanskje det vi andre misunner ham: Friheten til å gjøre det som er meningsfylt, ikke bare for ham selv, men for sine omgivelser.

Det finnes mange som ham. De har dårlig råd, men forsøker å fylle tiden med meningsfulle aktiviteter for å holde livsmotet oppe. De tar gjerne i et tak og trår til der vi travle fulltidsarbeidende ikke har tid og overskudd. Ikke minst når gamle foreldre trenger hjelp som det offentlige ikke kan stille opp med.

De er fullt arbeidsføre vil noen si, men likevel stritter de imot når det blir snakk om ordinært arbeid. I stedet fyller de hullene der vi andre ikke strekker til og skaper verdier i form av frivillig arbeid.

Nylig snakket jeg med en ansatt på ett av Navs arbeidslivssentre. – Vårt største problem er ikke å finne arbeidsgivere, men å finne de uføre jobbsøkerne. Hvem er de og hvor er de? spurte hun.

Problemstillingen hørtes merkelig ut når man i utgangspunktet tenker at det å jobbe er bra for alle, og at de uføre burde stå i kø for å bli inkludert i det gode selskap.

Men Navs siste undersøkelse bekrefter at arbeidslivssentrene har et problem: Mange uføre ønsker slett ingen hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet, i hvert fall ikke til det arbeidslivet de husker. Og har det egentlig blitt så veldig annerledes?

For å skape motivasjon og tillit er det ikke bare nødvendig med langt mer ressurser til tett oppfølging, det må også lages arbeidsplasser der de som i dag er uføre, vil føle at de faktisk betyr noe. Å gi avkall på meningsfulle oppgaver i familie og nærmiljø til fordel for ren tidtrøyte og oppbevaring, er ingen tjent med.

Kanskje det vil være nyttig om myndighetene først konsentrerer seg om de som virkelig vil tilbake i arbeidslivet fremfor å gå løs på dem som ikke vil? Kanskje bør støtet først og fremst settes inn på å bremse utstøtingen fra arbeidslivet, slik at det blir færre nye uføre, slik velferdsforsker Knut Røed foreslår.

For samfunnsnytte er så mangt. Mange mennesker utgjør faktisk en ressurs selv om de figurerer som en utgiftspost på statsbudsjettet.