Morten Hansen

I går kom Afghanistan-krigens virkelighet fram i lyset. Norske soldater bygger ikke bare skoler og veier. De dreper. Noen av disse liker til og med jobben de gjør.

Det har opprør mange. Både politikere, yrkesmilitære og vanlige borgere.

Det er ikke så rart. De aller, aller, fleste av oss er heldigvis skrudd sammen på den måten at vi ikke liker drap. Heller ikke profesjonelle drap. Likevel forventer vi at noen skal ta på seg denne oppgaven. Vi velger de politikerne som sender soldater ut i krig. Og de som blir sendt ut må regne med å drepe.

Så hva er det som opprører oss? Er det realitetene, eller er det at noen forteller oss hvordan virkeligheten er?

Er det erkjennelsen over at vi også i Norge har krigere og bruker dem. Krigerkultur er et begrep vi ikke liker i Norge. Vi snakker om soldatkultur. Men de som reiser ut i strid ser på seg selv som krigere. De ser hvilke oppgaver de blir satt til, og konstaterer at de er helt forskjellige enn hva de fleste soldatene her hjemme gjør. De som reiser i krigen kriger. Og i motsetning til de som sender dem ut, liker de krigen.

De fleste av oss vil ha en jobb man liker. De aller fleste gjør også en bedre jobb, hvis de liker jobben sin. Krigere er i så måte ikke forskjellige fra oss andre.

Det skal vi, uansett hvor absurd det høres ut, være glade for.

For det opprører oss når soldater vi i felleskap har sendt ut kommer hjem i en kiste med det norske flagget brett over. Dyktige krigere har større sjanse for å komme hjem i livet.

Så er spørsmålet; følger de krigens lover og regler når de dreper? Har våre krigere tilstrekkelig etisk ballast. Oppfører de seg korrekt i det samfunnet de kommer til. Dreper de kun når de skal og må. Det er der de som sender folkene ut bør ha fokuset. Ikke på om de dreper.