Av Eldar Myhre, leder av Fellesforbundet, Avd. 25

I lang tid - årevis - har Kamuran vært under et umenneskelig press. Alltid en ny rettssak og en ny domsavsigelse. Med 3 barn og kone har hele tilværelsen vært avhengig av at han har inntekt og kan forsørge sin familie. I tillegg har to av barna hatt konstant behov for tilsyn fra Sjukehuset.

I fjor fikk kona og barna opphold i Norge. Men ikke Kamuran. Etter mange år i rettssystemet vant likevel Kamuran fram. Borgarting Lagmannsrett opphevde utvisningssaken i mars i år. Alle pustet lettet ut. Blomster ble avsendt. Fester ble avholdt. Kaplan og familien kunne endelig slappe av.

Men staten ved Utlendingsnemnda godtar ikke dette. De anker saken for Høyesterett. Og så skjer det som ingen hadde trodd. Høyesteretts 5 edsvorne dommere dømmer Kaplan som en forbryter. I 10 år har han ulovlig arbeidet i Norge og dermed også ulovlig betalt skatt til den norske stat. Som om han var en hvilken som helst metallarbeider. I 10 år har arbeidsgiverens hans ulovlig holdt han i arbeid og han pådømmes å si opp Kamuran.

Vi som har fulgt Kamuran over tid vet at han opplevde presset som umulig. Ut fra sin kultur er hans livs plikt å ta vare på sin familie. Men med norsk lov kan han dømmes til det motsatte, nemlig å tvinges bort og ikke se sine barn igjen i Norge på 5 år. Dersom barna ville treffe Kaplan, må de reise til Tyrkia.

Ja, du leste rett. Norges Høyesterett har dømt Kamuran Kaplan til ikke å kunne besøke sine barn i Norge på 5 år. Slik trengte det ikke være. Det er den norske stat som har anket og for å overprøve en avgjørelse i fra Borgarting Lagmannsrett. Eller for å si det mer direkte og brutalt. Det er justisminister Knut Storberget. Mannen som beskytter Mullah Krekar fordi livet hans skal være usikkert hjemme i Kurdistan. Men det er Kamuran Kaplan sitt liv som er usikkert.

Denne dommen kunne Kaplan ikke leve med. Hvis jeg ikke hadde fått ham tvangsinnlagt ville han vært død i dag, sier psykologspesialist Henning Melhus til TV2. I Høyesterett ble slike spørsmål avvist som irrelevant.

Arbeidsgiveren hans har fra dag 1 stilt seg 100% bak Kamuran. Han har lagt ut 300.000 kroner for å dekke advokatregningen hans uten at han gjør noe stort poeng ut av det. (Hvem betaler Krekar sine advokater?) Alle arbeidskameratene stiller seg bak ham. Kamuran er så samvittighetsfull at han oppnevnes til skiftleder i bedriften. Arbeidsgiveren ringer meg og forteller - det er Høyesterett som har krevd at vi må si ham opp - hva kan vi gjøre nå? Og jeg må svare; Jeg vet ikke om det er noe vi kan gjøre lenger. Men vi kan fortelle historien til alle som vil høre.

Og det skal vi gjøre. Historien er slik: Det var en gang en mann som het Kamuran Kaplan. Han var kurder og hadde flyktet fra Tyrkisk Kurdistan. Dette er et land som myndighetene i Norge aldri har klart å finne på kartet. De finner bare en provins i Tyrkia og der går det stort sett greitt.

Det var en gang 5 Høyesteretts-dommere. De het Utgård, Tønder, Normann, Falkanger og Gjølstad. De hadde bare ett hjerte til sammen, og det var ikke særlig bra det heller. Enstemmig sa de at Kamuran Kaplan måtte utvises fra Norge umiddelbart og at han ikke kunne møte barna sine i Norge på 5 år. Høyesterett sa ikke noe om hvordan familien hans skulle leve med dette, men det brydde dem ikke heller.

Det var også en justisminister som het Storberget. Han hadde et stort problem som het Krekar, så derfor ville ikke han heller gjøre noe. Presedens, vi kan ikke ha presedens, sa Storberget.

Og så var det mange stortingsrepresentanter fra byen til Kaplan. Men ingenting så de, ingenting hørte de og de lå musestille og håpet at ingen skulle oppdage dem. For vi kan ikke ta noen regjeringskrise på en slik sak, sa de til hverandre.

Mannen Kaplan ble ytterst fortvilet over denne dommen. Han ble frastjålet sin familie. Hans minste datter på 5 år er autistisk og må ha tilsyn 24 timer i døgnet og nærhet til sykehuset. Nå kan Kaplan intet gjøre lenger. De neste 5 år får han ikke en gang besøke henne i Norge.

Kamuran ble frastjålet meningen med livet sitt. Han står i fare for å ta sitt eget liv når som helst. Han har nå skjermingsvakt 24 timer i døgnet. Han klarer ikke lenger å skille mellom fantasi og virkelighet, og han er redd for at de forgifter ham på sykehuset. Han er utrolig forvirret. Ja, så sier Universitetssjukehuset i Stavanger.

Men de 5 høyesterettsdommerne sier ingenting. Husker du hva de het? De het Utgård, Tønder, Normann, Falkanger og Gjølstad. Husker du hva Justisministeren het, han som hadde problem med mullah Krekar? Du husker det? Fint.

Det var også en bedriftseier som het Jan Kurt Johnsen som drev et verksted på Randaberg utenfor Stavanger på et industristed som heter Mekjarvik. Han ville gjerne ha Kaplan i arbeid og etter 10 år ville han overrekke ham en statuett som takk for innsatsen. I stedet ble Johnsen dømt av 5 dommere i Høyesterett. Hvorfor det, spør du kanskje. Fordi han i 10 år hadde gitt arbeid til en familiefar, men akk så feil familiefar. Husker du hva de 5 dommerne het? Fint. Husker du også hva justisministeren het? Knut …. Bra!

Det var også en leder i fagforeningen til Kamuran som blei invitert til Kaplan sitt hjem. Til et kondemnert hus i offentlig eie der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her ble vi servert alle mulige festretter fra deres hjemland. De må ha stått på kjøkken heile dagen. Vi hilste på sønnene som spilte på yngres lag på Viking Fotball. Vi hilste på den lille dattera som bare turde se på oss gjømt bak stuedøra. Og ikke minst hilste vi på kona Naime som ikke fikk lære norsk fordi mannen ikke var godkjent av norske myndigheter. Det var hennes sønner i småskolen som hadde lært henne norsk.

Etter måltidet måtte vi menn sette oss ute på terassen der jeg ble servert konjakk. Kamuran sjøl drakk ikke brennevin, så denne var innkjøpt for å by en nordmann det han satte mest pris på. Og her fortalte han og fortalte han. Om hjembyen, om familien sin, om de tyrkiske militære rassiaene. Om broren som de aldri hadde sett igjen etter en slik rassia. Om de andre brødrene som hadde flyktet. Om kona sin familie som kanskje var enda mer utsatt.

Om en konfrontasjonsepisode han var blitt involvert i i et asylmottak i Vestfold og satt flere måneder inne for i 1998. Om hvordan han hadde klart å få kona til Norge. Året var 2006 og Kamuran var fortvilet. Denne fagforeningslederen roet ham ned. Han fortalte Kamuran at han ville vinne fram i rettssalen og få bli med sin familie. Han var i Norge nå, ikke i Tyrkia.

Men det ble rettssak på rettssak og med sitt stotrende norsk kom Kaplan tilbake til avdelingskontoret for å få råd. Eller rettere sagt; ikke råd, men hjelp til å bli kvitt marerittet. En hjelp det ikke sto i fagforeningens makt å gi. Men hvor skulle Kamuran ellers gå? Den kurdiske foreningen hadde ikke akkurat større gjennomslagskraft enn oss.

Vi kontaktet media. Vi kontaktet Stortingsrepresentanter som syntes det var så leitt. Å så leitt. Jeg merket at de begynte å bli urolige bare de så meg. Men kanskje var det bare noe jeg innbilte meg. Uansett - resultatet var det samme. Nada.

Kamuran la igjen julegave til meg på kontorstolen min. En flaske Johnny Walker. Ikke feiret han jul og ikke drakk han. Jeg er rimelig sikker på at han trodde at det ville hjelpe ham til å få en god løsning. Jeg var jo leder og kunne nok likevel få til noe. Hva skulle jeg gjøre? Å levere flaska tilbake ville være å slå hånda av ham aldeles. Jeg kunne heller ikke si at jeg ikke liker whisky, sjøl om det er sant. Det ble en faglig plikt å drikke opp denne whiskyflaska som endelig blei tom for en måned siden.

Stor var derfor gleden da det først kom en dom om at kona og barna kunne få bli på humanitært grunnlag, men ikke Kamuran ( Selv vikingene var mer humanitære enn dette her). Inntil Borgarting Lagmannsrett avsa at Kamuran Kaplan kunne få bli i Norge. Men vi tok feil. Vi hadde undervurdert Utlendingemnda. Og vi hadde ikke regnet med de 5 høyesterettsdommerne som het: Utgård, Tønder, Normann, Falkanger og Gjølstad. De hadde bare ett hjerte tilsammen og det var ikke særlig bra det heller.

Fredag var det stor stas da ekstatsminister Jagland delte ut fredsprisen. I år settes søkelyset på menneskerettighetssaken. I verden sjølsagt. Nærmere bestemt Kina. Det ble stor applaus. NRK jublet. Sannsynligvis mer over Denzel Washington enn over Thorbjørn Jagland. Foruten statsministeren var også justisminister Knut Storberget til stede. Han som har et problem som heter Mullah Krekar og et annet som heter presedens. Kanskje var det stoler også til noen høyesterettsdommerne.

Forhåpentligvis lever nå etterpå fortsatt en mann som heter Kamuran Kaplan som ikke får se sine barn i Norge på 5 år. Han er kurder og kommer fra Tyrkia, vår allierte. Kanskje kunne Norge hjulpet ham dersom han hadde vært kineser.

Jeg som forteller denne historien er han som lurte Kamuran Kaplan og kona Naime i deres eget hus til å tro at de heilt sikkert ville vinne fram i Norge til slutt. At Norge ikke var Tyrkia. At Norge ikke ville behandle syke barn slik som de fryktet. Jeg spiste deres kurdiske matretter, men klarte ikke å levere noenting tilbake. Og jeg skammer meg langt inn i ryggmargen.

Til tross for at det ikke er meg som burde skamme meg, men 5 høyesterettsdommere som heter som heter Utgård, Tønder, Normann, Falkanger og Gjølstad. En justisminister som heter Knut Storberget og noen stortingsrepresentanter fra Stavanger som ikke ser og ikke hører, men ligger musestilt i håp om at dette skal gå over. For vi kan ikke ta regjeringskrise på en slik sak. Eller hva?