Av Åse-Kari Kobbersletten (leiar), Heidi Rugsveen og May-Liss Aaserud, Kvinnepolitisk utvalg FO Oppland

Kvinner tener framleis berre om lag 85% av menn si løn. Lønsforskjellane er minst i yrka som har kortast utdanning (grunnskule, vidaregåande). Dei største skilnadane mellom kjønna finn vi i dei yrkesgruppene som har universitets- eller høgskuleutdanning i inntil 4 år. Tradisjonelt har kvinner sitt arbeid vorte oppfatta som mindre verdt enn menns, og det har festa seg som systematisk lågare løn i kvinnedominerte yrke. Den systematiske forskjellen i verdseting mellom kvinne- og mannsdominerte er særleg tydeleg i offentleg sektor i dei høgskuleutdanna gruppene. Trass i like kompetansekrav, utdanningsnivå, ansvar og innsats, vert dei kvinnerike gruppene løna vesentleg lågare.

Fellesorganisasjonen (FO) organiserar sosionomar, barnevernpedagogar, vernepleiarar og velferdsvitarar. 85% av medlemmane våre er kvinner, og likeløn er eit viktig politisk mål for oss. Det er urimeleg at våre utdanningsgrupper har ei dårlegare livslønsutvikling enn dei med lågare formell kompetanse. Kvinnerike utdanningsgrupper taper på utdanning. Samstundes veit vi at rekrutteringsbehovet til velferdsyrka vil vekse framover…

Vanlege lønsoppgjer gjennom fri forhandlingsrett har ikkje lykkast i å koma nærare ei løysing på likelønsutfordringa. Vi krev difor ein eigen likelønspott for offentleg sektor, slik Likelønnskommisjonen foreslo. Regjeringa har eit ansvar for at kvinner vert lønsdiskriminert, gjennom at dei ikkje set av tilstrekkeleg med midlar til lønsoppgjer i offentleg sektor.

Noreg har den mest kjønnsdelte arbeidsmarknaden i Europa. Det vil seie at vi har typiske kvinneyrke og typiske mannsyrke i langt høgare grad enn andre. Menn arbeider hovudsakleg i privat sektor og kvinner i offentleg. Likelønsproblematikken er primært ei strukturell utfordring, og eit verdsetingsproblem. Menns arbeidsinnsats blir bokstaveleg talt meir verdsett enn kvinners. Regjeringa har som mål å betre kjønnsbalansen i utdanning og yrkesvalg gjennom systematisk, haldningsskapande arbeid. Kjønnsbalanse er viktig av mange grunnar, men vi meiner at det viktigaste er å få bukt med verdsetingsdiskrimineringa av typiske kvinneyrke. FO støttar tiltaka for å gje kvinner og menn som er underrepresentert i utdanningar ekstrapoeng ved opptak til høgare utdanning (jfr. Forskrift om høyere utdanning).

Lønsutviklinga til kvinner har og stor samanheng med moglegheita for å delta på full tid i arbeidslivet. Ufriviljug deltid fører til at kvinner taper ifht. løn, pensjon og karriere. Opptrappingsplanen til regjeringa inneheld viktige tiltak, men er ikkje tilstrekkelge til å få bukt med deltidsproblematikken. Dersom regjeringa meiner alvor med likelønskampen lyt rett til full stilling lovfestast, ilag med rett til overtidsbetaling for arbeid ut over fastsett stillingsbrøk.

71% av alle skiftarbeidarar er menn, medan 74% av turnusarbeidarane er kvinner, syner ferske tal frå SSB. Av skiftarbeidande menn arbeider 88% heiltid, medan 51% av kvinnene i turnus arbeider deltid. 150 000 kvinner arbeider mindre enn dei ynskjer, men får ikkje auka stilling. Arbeidsgjevar ynskjer fleksibilitet – på bekostning av kvinnene si pensjonsopptening, forutseieleg inntekt, sjukepengerettar og fullverdig fritid.

Dei som arbeider skift har to veker mindre arbeidstid pr år enn dei som arbeider turnus. Forskjellsbehandlinga mellom skift- og turnusarbeid er diskriminering pga. kjønn. Likestilling av skift og turnus er av dei viktigaste tiltaka i likelønskampen, men betyr og mykje for å forebyggje helsevanskar, sjukefråvære og uførleik. Redusert normalarbeidstid for dei som i dag er i turnus vil kunne redusere belastninga i desse jobbane, og bidra til at fleire kan stå lengre i arbeid.

Ei større likestilling også på heimebane vil også gje utslag i yrkeslivet. Betre velferdsordningar for familien lettar moglegheitene for å kunne kombinere arbeid og familieliv for både kvinner og menn. FO støttar ei tredeling av fødselspermisjonen, og meiner at dette er eit viktig bidrag til likeløn. Statistikk syner at kvinner som er lenge heime med barn taper mykje i forhold til lønsutvikling. Vi meiner at far må få sjølvstendig rett til opptening og uttak av permisjon ut frå eiga stilling og løn, og har foreslått at foreldrepermisjonen vert utvida til 52 veker med løn.

Det er arbeidarklassa sine døtre som i all hovudsak går inn i helse- og omsorgsyrke, og lyt akseptere låg løn, deltidsabeid, låg grunnbemanning og lange vakter.

Fråfallet frå helsefagarbeidarutdanningane er stort, og fråfallet frå yrka med krav om høgskuleutdanning er heller ikkje ubetydeleg. Det er t.d. kommunar som ikkje har att sosialfagleg kompetanse i eige kontor etter gjennomføringa av NAV-reformen.

Arbeidsgjevarane i offentleg sektor har ikkje fylgd med i timen når det gjeld arbeidstakarane sine krav til arbeidsvilkår, og mange vender dei ryggen.

Aukande kompetansekrav lyt gå hand i hand med betra kår for tilsett i kvinnedominerte yrke.

Å ikkje ta dette på alvor, er å setja velferdsstaten i fare.