For min del var jeg i Edinburgh, og var så heldig å komme over en SSP-stand. SSP står for Scottish Socialist Party, et parti som, ifølge Wikipedia, står på en marxistisk økonomisk plattform og arbeider for skotsk sjølstendighet. Selv om partiet nesten ikke syntes på gallupen, hadde de voldsomt vind i seilene med en underskriftskampanje for å kutte i boligskatten for folk med vanlige inntekter. Kroneksempelet var at eieren av et svært slott kun betalte 2 ½ gang så mye boligskatt som innehaveren av en liten leilighet, selv om inntektsforholdet gjerne kunne være 100 til 1.

Vårt besøk i den skotske hovedstaden var i 1. mai-helgen, og vi ville gjerne vite når og hvor toget gikk, slik at vi kunne se hva fagbevegelsen var opptatt av på arbeidernes store dag. Mannen på standen, en meget sympatisk kar, var ikke helt sikker på dette. Han sjekket med sin gode makker, og vi fikk beskjed om at oppmøte var ved Johnson Terrace (top end) kl. 10.30. Dette hørtes lovende ut, da vi kun bodde noen steinkast unna. Vi stilte opp denne første søndagen i mai, med sol og sval vind, en ypperlig dag for markering mot de mange grove kuttene i offentlige utgifter. Johnson Terrace er ikke veldig lang, men hvor er top end? Etter å ha spurt en bussjåfør og en taxisjåfør, konkluderte vi med det eneste logiske, top end er på det høyeste punktet. Ikke en kjeft å spore der, dessverre. Vi måtte dobbeltsjekke saken, og da kom det fram at den tillyste demonstrasjonen skulle gå av stabelen 7. mai!! Slukkøret tok vi første tog til Glasgow. Etter en pils i sola på nærmeste restaurant, så vi ikke mer til 1. mai-markeringen enn en kar som bar vekk en sammenrullet parole. Men det viste seg at vi satt på Nelson Mandelas plass. Det var da tross alt noe!

Etter dette kan vi bare slutte oss til LO-kontoret i Brüssel: 1. maidagen markeres på høyst ulik måte i Europa og verden over!

SHC

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 9/2011)