Etter at ungene forlot redet har vi aldri hatt så mye plass å boltre oss på. 104 kvadratmeter, alt på en flate, to terrasser og heis ned til garasjen. Men hun vil ha mer. Eller nærmere sannheten. Hun vil ha mindre av meg. – Du har fjorten hundre sko, sier hun og slår oppgitt ut med hendene. Så ille er det naturligvis ikke. To par joggesko til asfalt, et par til terreng og ett vanntett med gore-tex. Og skoene til fotball, ute og inne, gummistøvlene som er lette å ta på når jeg skal lufte bikkja og noen gode turstøvler til marka, sandalene og noen par til. Men alt er godt brukt.

Ballene er hun heller ikke særlig begeistret over. I går aksepterte jeg at basketballen kunne kastes, og et par av de mest slitte håndballene. Men fotballene får hun ikke lov til å røre. Vinterball og de gule innendørsballene kan naturlig legges et annet sted, men hva er poenget? Snart er sommeren over.

Bøkene er hun derimot i ferd med å akseptere etter tiår med antydninger om at det snart er dem eller oss. Bokkrigen ble til en våpenhvile da hun for noen år siden begynte å male regelmessig; spesielt da hun startet med «big-painting». Når hun en sjelden gang glemmer seg kaster jeg bare et talende blikk mot det som en gang var hvite veggflater. Enkelte steder har vi flere malerier hengende utenpå hverandre. Det er fargerikt og gir leiligheten et ganske raffinert preg.

At hun ønsker mer utsikt forstår jeg. Det hjelper naturligvis om vi fjerner noen av glassmaleriene som henger i vinduene. Men i en andre etasje er det uansett begrenset med utsikt. Men vi har trær. Da vi flyttet inn så vi ned på dem; nå er det de som ser ned på oss. Og det er langt opp. Himmelen vår er grønn.

Så nå jakter vi på utsikt. Vi rusler rundt i borettslag i nærheten, går på noen visninger og er sørgelig enige om at det er altfor lite veggplass.

sym

Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2011