Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

I intervjuet med LO-Aktuelt nr.15/2011 er han krystallklar på målet: Tariffavtalene må være vertikale også i privat sektor. Det betyr at alle de ansatte i virksomheten eller bransjen omfattes av avtalen, i motsetning til horisontale som omfatter konkrete yrkesgrupper. Dette er en velkjent debatt som alltid utløser sterke følelser. Og allerede før landsmøtet åpner 7. oktober, har reaksjonene vært mange og klare – fra de som frykter splittelse i LO og en utvikling mot få store forbund, til dem som ønsker forslaget velkomment.

Det sentrale spørsmålet er hva som vil tjene LO-forbundenes medlemmer. Hvorfor trenger vi en tariffreform? Bakke peker på behovet for en sterkere koordinering lokalt for å oppnå LOs sentrale tariffpolitiske mål. Han viser også til at grupper som funksjonærene år etter år blir lønnsvinnere. Vertikale avtaler vil dessuten gjøre det enklere når offentlige virksomheter privatiseres. Og de som tar etterutdanning vil ikke forsvinne ut av sitt tariffområde hvis avtalene er vertikale.

På mange områder har LOs tariffpolitikk vært en suksess. Ikke minst har den gjennom «frontfaget» gitt konkurranseutsatt sektor en bærekraftig lønnsutvikling og bidratt til høy sysselsetting. Den bevisste satsingen på lavlønn og likelønn har sikret et arbeidsliv med relativt små lønnsforskjeller. Og viljen og evnen til å ta samfunnsansvar gjennom trepartssamarbeid har utløst en rekke viktige reformer. Det er også verdt å understreke at kjøpekraften har økt år for år og nærmest blitt en naturlov. I en rekke andre land er stadig mer i lommeboka ikke en selvfølgelighet.

Samtidig gjenstår en rekke store utfordringer. Hva er en rettferdig lønn? Likelønna er ikke i havn tross tiår med forsøk. De tradisjonelt lavlønte er fremdeles lavlønte. Og sosial dumping har ført til en ny underklasse i arbeidslivet. På den øvre delen av lønnsstigen er det en rekke «frie» grupper som hever seg over den ansvarlige tariffpolitikken den organiserte delen av arbeidslivet respekterer. Vi ser at funksjonærer i industrien år etter år får litt høyere tillegg enn arbeiderne. Og toppledere som prater moderasjon og ansvarlighet, lever ikke som de prediker. Vi har også en finansnæring hvor pengene i perioder flyter vilt.

Både i privat og offentlig sektor er det dessuten et betydelig press fra arbeidsgiverne for å legge mest mulig av lønnsdannelsen lokalt. Men man er ikke villig til å gi fagbevegelsen de samme kampmidlene lokalt som de har sentralt.

Tariffpolitikk dreier seg også om at arbeidstakerne skal få sin rettferdige del av verdiskapningen. Internasjonalt ligger arbeidernes andel i dag på det samme nivået som på 30-tallet. I Norge har det aldri vær noen tradisjon for å se på dette i tariffoppgjørene. Det betyr ikke at temaet er uinteressant når LO og forbundene nå starter den viktige debatten fram mot LO-kongressen i mai 2013.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 15/2011)