Vi haddeikke snakket sammen siden i sommer. I ti år hadde vi flere ganger i uken utvekslet noen ord når vi traff hverandre på luftetur med bikkja. I de tre månedene vi ikke hadde hund hadde jeg sett ham fra stuevinduet når han gikk kveldsturen. Men vi møttes aldri. Slik var det med mange mennesker rundt oss som vi i årevis hadde hatt et fellesskap med. Den gamle ensomme damen, rusmisbrukeren, studenten og alle de andre som gikk ute i all slags vær, tidlig på morgenen og sent på kvelden.

Den samme opplevelsen hadde vi da datteren vår sluttet å spille håndball. Alle foreldrene som vi i årevis hadde reist på turer med eller truffet på tribunen, de var med ett blitt historie. Det var naturligvis deilig å slippe å bruke alle helgene og en god del ukekvelder i håndballhaller, men den friheten medførte også et litt fattigere liv. Vi mistet kontakten med mennesker som lever helt andre liv en oss, med unntak av bikkja og håndballen. De var fattige og rike, trygdete og karrierebevisste.

De aller fleste opplever det samme etter hvert som årene sklir unna. Det er barnehage og skole; fritidsaktiviteter og jobben. Det kan være et sykehjem eller et keramikkverksted. Felles er at det er steder og aktiviteter hvor du treffer mennesker som ikke er som deg selv. Du får kunnskap og impulser, engasjement og forståelse.

Men ikke alle er så heldige at de har tid eller mulighet til å delta i slike mangfoldige miljøer. For noen er det helse eller økonomi som isolerer dem fra andre mennesker. For andre er det at hverdagen ikke strekker til. Eller at de ikke ser behovet for å omgås andre enn sine ”egne”.

De kan være politikere eller faglige tillitsvalgte som døgnet rundt står på i sin egen krevende verden. Vi ser at rike barn leker best sammen. En overklasse som har skapt sin egen behagelige boble. Tilsvarende har vi en voksende underklasse som utfører alle jobbene vi andre holder oss unna. Uten språk, penger og noen ganger papirer isoleres de fra resten av samfunnet. Og det er religiøse mennesker som ikke vil usette seg og sine for det syndige samfunnet utenfor moskeen eller bedehuset.

Det norske samfunnet har aldri vært mer mangfoldig. Men samtidig ser vi også et mangfold av småsamfunn som mer eller mindre bevisst lever skjermet fra andre. Det er urovekkende at politikere fra ”vestkanten” styrer ”østkanten”. Det er bekymringsfullt at bydeler og skoler tømmes for etniske norske og ressurssterke innvandrere. Det er tankevekkende at politikk snart er en profesjon. Og vi bør uroe oss over en medieutvikling hvor vi selv skreddersyr vår egen kjente verden uten ubehagelige overraskelser.

Derfor er det så bra at vi kan treffe hverandre på kryss og tvers over bikkjebånd eller vaffeljern. Og spesielt er det viktig for de som skal ta tunge beslutninger på vegne av oss alle, enten de er politikere, tillitsvalgte eller næringslivsledere. Først da blir Norge blir ett levende mangfoldig samfunn.