Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Aftenposten offentliggjorde like før jul en undersøkelse som viste at 61% mener det internt på arbeidsplassene bør være åpenhet om lønnsnivået for den enkelte medarbeider, mens 22% var imot og 17% ikke hadde noen mening om dette. Det viste seg også at LO-medlemmer var mer positive til åpenhet enn medlemmer fra andre arbeidstakerorganisasjoner.

Et hovedtillitsvalgt LO-medlem uttaler seg i sakens anledning og mener total åpenhet i lønnsspørsmål på alle nivåer er et uttrykk for en sunn bedriftskultur.

Nå er det etter hvert blitt så lett å sjekke naboen og kollegers inntekt fra skattelistene via nettet, at det i seg sjøl kan være et argument for at vi ikke trenger å få tilsendt en oversikt over kollegers årsinntekt eller at en liste blir lagt ut på bedriftens intranett. Vi veit det sånn omtrent likevel.

LO-leder Roar Flåthen forteller til Aftenposten at han sjøl har jobbet på en arbeidsplass med hemmelige lønninger, og han likte det dårlig. Han mener det lett fører til mye mistenksomhet og et dårlig arbeidsmiljø, preget av en hersketeknikk basert på subjektive vurderinger av den enkelte arbeidstaker.

Hvis Flåthen mener at arbeidstakere flest er nysgjerrige, at de gjerne vil vite kollegers lønnsnivå og gjerne begynner å spekulere om de ikke får vite det, så har han nok et godt poeng. Flåthen nevner også den positive kampen LO kjemper for åpenhet om lederlønninger og diverse bonuser.

Han argumenterer videre for at de tillitsvalgte skal ha innsynsrett i alle ansattes lønnsforhold. Jeg skulle ønsket, særlig siden Flåthen begrunner dette i arbeidsmiljøet og i faren for forskjellsbehandling, at han også argumenterte for at verneombudene fikk den samme innsynsretten. Det er mulig han mener dette, men han sier det i hvert fall ikke til Aftenposten. Problemstillingen er nemlig i aller høyeste grad HMS-relevant.

Men det fins skjær i denne åpne sjøen. For med en full åpenhet om kollegers lønn, vil de som tjener dårligst fort kunne stå fram, både i egne og andres øyne, som lønnstapere. Og det blir det neppe mindre misunnelse og bedre arbeidsmiljø av.

Og hva er rettferdig avlønning? Hvem fortjener for eksempel mest i lønn av en grafiker, en fotojournalist og en skrivende journalist i en og samme mediebedrift?

Med disse to spørsmålene berører vi kanskje sakens kjerne. For skal en åpenhet rundt alle medarbeidernes lønninger på en og samme arbeidsplass ha en ønsket positiv effekt, må nok premissene for lønnsfastsettelsen være tydelige, nyanserte – og ikke minst fornuftige. For det er viktig at så mange som mulig er enige i at ikke alle har samme lønn. Denne enigheten er ofte svært vanskelig å nå.

Dessuten: fornuftighetskriteriet er ikke noe entydig begrep. Akademikere som gruppe har for eksempel bestandig argumentert for at deres lange studietid (og dertil høye studielån) bør gi seg utslag i høyere lønn enn de som ikke har denne lange studietida. Dette er ikke verken et dårlig eller ufornuftig argument, men det fins andre argumenter også som går i helt andre retninger.

Og akademikernes argument er ikke nødvendigvis gangbar valuta i dagens norske lønnsarbeidsvirkelighet. Mange akademikere tjener langt mindre enn arbeidstakere med mye mindre formell utdanning. Og LO har aldri, meg bekjent, protestert på dette. Som kjent er det ikke primært i LO akademikerne er organiserte.

Det aller mest rettferdige ville derfor kanskje være om alle hadde lik lønn. Men dette mener antagelig et svært lite mindretall, og er noe heller ikke verken Aftenposten eller andre har undersøkt. Å yte etter evne og få etter behov er et slagord fra sosialistiske teoretikere vi helst ikke vil høre snakk om lenger. Heller ikke Audun Lysbakken.

De største lønnsforskjellene internt på de fleste norske arbeidsplasser vil jeg anta går mellom ledere/arbeidsgivere og arbeidstakerne/«folka på gølvet». Sånn var det i går, sånn er det i dag og sånn vil det med stor sikkerhet også bli i morra. Ble det likelønn her, er standardargumentet at da ville ingen påta seg lederjobbene. Motivasjonen mangler.

Med fare for å bli oppfattet som hinsides og naiv, mener jeg dette argumentet er bare tull. Å inneha en lederjobb i det moderne arbeidsliv har mange flere fordeler og nyttige insentiver enn høyere lønn. Å kunne bestemme mye av arbeidsdagen sin sjøl, slippe å spørre om ditt og datt, være sin egen sjef, få lov til å utvikle det beste hos andre – det burde kunne holde som et gode for å rekruttere de lederne vi ønsker, nemlig de beste.

Og det aller fineste ved lik lønn til alle, for så vel Kong Salomo som Jørgen Hattemaker, er at da ville misunnelsen forsvinne. Og åpenheten om kollegers lønn ville bli mer enn floskler og tomt nyttårstaleprat.

Er dette utopisme, Roar Flåthen, eller kunne det være et nyttårsforsett for LO?