Flere forslag svirrer i lufta. Ingen er uten videre lystne til å åpne sitt hjem for det som til daglig er en gjeng hyggelige kolleger. Løsningen må bli en pub. Det er fortsatt over en time til de siste ølkranene stenger.

I hjørnet står to kolleger. De har heller ikke lyst til at kvelden skal være over. Til daglig har de to ikke noe særlig med hverandre å gjøre. Likevel treffes de ofte flere ganger om dagen. Tilfeldighetene har gått fra å være tilfeldige til at de systematisk oppsøker hverandre. Et glimt av den andre, et smil, en kommentar. De kan aldri få nok.

De hadde ingen avtale før julebordet, men de visste det ville gå sånn. Da en av vorspiel-gutta brøler ut: «free-seeting», både for å vise at han har oppfattet beskjeden og har internasjonal erfaring, trekker de et lettelsens sukk. De kan sitte ved siden av hverandre.

De prøver å snakke med andre også, men trekkes mot hverandre som festet sammen med strikk. Når middagen er over, er det først en dans og så en stille krok. Det er ikke så viktig å bli sett. Det er nesten omvendt, viktig ikke å bli sett. Men nå, en pub er uaktuelt. De sier: «Kommer etter, jeg har glemt noe.» Nachspielgjengen forsvinner om hjørnet.

De tar hverandre i hånda og går andre veien.

thås,-

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 2/2012)