Av Elin L'Estrange, leder av Auf i Akershus og Kjersti Barsok, leder av LOs ungdomsutvalg i Oslo og Akershus

Lista over tunge aktører som anbefaler reservasjon mot vikarbyrådirektivet blir lenger for hver dag som går. LO-sekretariatet vedtok i forrige uke at de ikke kan anbefale Stortinget å implementere direktivet og vi er glade for at stadig flere av Arbeiderpartiets kommunepartier har fulgt etter. Når vi vet at både UNIO og YS nå også har vedtak som sier at Norge skal reservere seg mot implementering av EUs vikarbyrådirektiv betyr det at over 1,3 millioner fagorganiserte står bak kravet. Arbeiderpartiet har fremdeles mulighet til å snu i saken, og si nei til et utrygt arbeidsliv og økt bruk av midlertidige ansettelser.

Etter maktskiftet i 2005 var noe av det første den nye rødgrønne regjeringen gjorde å reversere Bondevik II-regjeringens endringer i Arbeidsmiljøloven, blant annet deres åpning for mer bruk av midlertidige ansettelser. Retten til fast jobb, og ikke minst at det å være fast ansatt skal være hovedregelen i arbeidslivet, er og har vært en av fanesakene til både fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Slik mener vi det fortsatt må være.

Å innføre et direktiv som har økt vikarbruk som sitt hovedformål og som gjør det enda enklere å gi arbeidstakerne midlertidige kontrakter, er i strid med alt arbeiderbevegelsen har jobbet for opp gjennom historien. Direktivet vil pålegge Norge å fjerne hindringer for bruk av vikarer og innleid arbeidskraft som ikke er begrunnet i såkalte «allmenne hensyn». Hva dette betyr er uvisst, men flere tunge faginstanser, herunder Advokatforeningen, har uttrykt bekymring for at direktivet vil kreve endringer i Arbeidsmiljøloven, vi deler disse bekymringene. Garantier om at dette ikke vil skje er ikke verdt papiret de er skrevet på, ettersom det vil være EFTA-domstolen og ikke norske myndigheter eller partene i arbeidslivet som vil avgjøre dette dersom direktivet implementeres.

Vi vil at vikarer og innleide folk skal likebehandles med de faste ansatte i virksomhetene. Vi trenger på ingen måte vikarbyrådirektivet for å få til dette. Vi kan ikke godta at norsk arbeidslivs- og tariffpolitikk skal dikteres fra Brussel eller at norske tariffkonflikter skal avgjøres av EU- eller EFTA-Domstolen.

Norge har hatt en eksplosiv utvikling i bruk av vikarer de siste 10 årene, og det er gode grunner til å være bekymret over utviklingen. Det hevdes at økt vikarbruk betyr fleksibilitet for arbeidsgiverne. Vi vet at for vanlige arbeidstakere betyr det større usikkerhet rundt arbeidsforholdet, færre faste stillinger og vi ser at du ikke får like lønns- og arbeidsvilkår som de faste ansatte i virksomheten før du sjøl er fast ansatt. Bruk av vikarbyråer med stor gjennomtrekk, mange korte arbeidsoppdrag og et skille mellom arbeidsgiver og oppdragsgiver gjør det også svært vanskelig å organisere ansatte i bransjen.

Unge er spesielt sårbare for å bli utnyttet i arbeidslivet, og må ta til takke med midlertidige stillinger oftere enn andre arbeidstakere. Vi vet at de uheldige konsekvensene av dette er mange, bl.a. at man ikke får lån i banken og dermed ikke mulighet til å etablere seg. Med økt bruk av innleid arbeidskraft blir det dessuten vanskeligere å få på plass nok læreplasser.

Vis meg hvem vennene dine er, og jeg skal si deg hvem du er, sies det ofte. . Mens LO, UNIO, YS, SV, AUF og en rekke lokale Arbeiderpartilag har vedtak om at de ikke ønsker å innføre vikarbyrådirektivet, har både Høyre og NHO Service lenge ivret for at det må bli en del av norsk lov. Arbeiderpartiet har alltid stått på lag med fagbevegelsen i kampen for sterkere stillingsvern, og denne saken burde ikke være annerledes. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet burde rett og slett være reddere for å si nei til en samlet fagbevegelse enn til liberaliseringsentusiastene i Brüssel.