Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

For tre år siden oppsummerte jeg direktivkampen slik i en artikkel i LO-Aktuelt:

«Når Jens Stoltenberg sier at ‘arbeidstakerne vil være bedre stilt med (...)direktivet enn uten’, er det fordi han mener direktivet tydeliggjør arbeidstakernes rettigheter.

Når motstanderne frykter direktivet, er det fordi direktivet er så uklart at mange avgjørelser blir overlatt til EF-domstolen. De fire dommene viser at det er lite å hente for arbeidsfolk og fagbevegelsen i den domstolen.»

Det er ikke fordi jeg er spesielt synsk at jeg skrev dette for tre år siden. Oppsummeringen gjaldt nemlig ikke vikarbyrådirektivet. Det gjaldt tjenestedirektivet. Men parallellene til dagens diskusjon om vikarbyrådirektivet er påfallende.

Daværende næringsminister fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, startet implementeringsprosessen. Forholdsvis raskt kom saken opp i LO-sekretariatet. Daværende leder i LO i Oslo, Kleiv Fiskvik, betegnet behandlingen som et «kupp-forsøk». Motstanden mot direktivet økte og da saken kom opp på LOs representantskap i februar, ble det vedtatt å kreve en konsekvensutredning.

Utsettelsen gjorde at tjenestedirektivet ble behandlet av Fellesforbundets landsmøte høsten 2007. Her stemte flertallet mot direktivet. LOs representantskap behandlet tjenestedirektivet på nytt i mars 2008. Flertallet var i mot.

Kort tid etter ble konsekvensutredningen lagt fram og LOs sekretariat snudde og sa ja til direktivet. Da regjeringa vedtok å implementere tjenestedirektivet, var det dissens i regjeringa. SV og Senterpartiet stemte i mot.

Vikarbyrådirektivet ble lagt ut på høring 10. september 2010. I desember vedtar LOs sekretariat å gå for implementering, men på visse vilkår. Utover våren og sommeren øker motstanden mot direktivet. I oktober har Fellesforbundet sitt landsmøte. Mot én stemme vedtar forbundet å kreve veto mot direktivet.

I slutten av november sa Arbeiderpartiets stortingsgruppe ja til vikarbyrådirektivet. De la ikke vekt på Fellesforbundets vedtak. 30. januar behandlet LOs sekretariat direktivet for andre gang. Nå ble vedtaket å anbefale regjeringa å si nei til direktivet.

LOs vedtak spilte ingen rolle. Arbeiderpartiet hadde bestemt seg. Nestleder Helga Pedersen understreket poenget i et intervju med Bergens Tidende i går. – Stortingsgruppen har konkludert. Vi vil stå på vedtaket som er gjort, sa hun.

For nestlederen var det heller ikke viktig hva partiorganisasjonen mener. Vedtaket var fattet.

Det er ulike meninger om fagbevegelsens prosesser i forhold til de to direktivene.

Jeg mener at felles for dem, er at de i ettertid framstår som demokratiske og grundige.

Selv om ledelsen i utgangspunktet har vært positive til å implementere direktivene har de bøyd seg for flertallet som har vokst fram.

Det som er spesielt, er at tilhengerne av direktivene har kunnet lene seg tilbake og ikke vært nødt til å ta fighten i fagbevegelsen. De har visst at Arbeiderpartiet «rydder opp».

* Déjà vu er en betegnelse for en følelse av at man tidligere har opplevd noe man i virkeligheten opplever for første gang. Begrepet ble første gang brukt av franskmannen Emile Boirac i hans bok L'Avenir des sciences psychiques. Begrepet Déjà vu er fransk og det betyr «Allerede sett». Følelsen av déjà vu følges av en sterk fornemmelse av gjenkjennelse, og ofte en underlig eller nifs stemning. (wikipedia.no)