Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Lå våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hugge

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

Jo da, hun skjønte hva høyreekstremistene kunne finne på. I Europa, i Bergen-Belsen og i Lofoten. I 1941 skrev Inger Hagerup (1905-85) diktet Aust-Vågøy. Noen trodde kanskje diktet var utdatert. Men det var før 22. juli.

I går arrangerte Nettverk for totalitarismeforskning seminaret «Høyreekstremisme og terror» på Litteraturhuset i Oslo. Wergelandssalen var stappfull. Og gledelig nok var det bare om lag 5 personer over 50 år, for å være litt upresis. Foruten undertegnede historiker Øystein Sørensen, humanist Lars Gule, terror- og voldsforsker Tore Bjørgo og statsviter og professor Bernt Hagtvet. Sistnevnte ordrik, presis og definisjonsglad som alltid, denne gangen nevnte han ikke en gang sine erkefiender Pol Pot og AKP-ml med ett eneste ord.

Resten, altså de langt fleste tilhørerne, var interesserte, ambisiøse blindernstudenter som hadde kommet for å lære. Og det er på høy tid, ifølge Hagtvet – for kunnskapen om høyreekstremismen kunne vært mye bedre. Blant de unge, blant de eldre – og på Stortinget. Kunnskapen må rett og slett økes. Også kunnskapen om demokratiets betydning for samfunnet, for et pluralistisk, mangfoldig og tolerant samfunn. Alt som totalitarismen er imot.

Skolen har sviktet, universiteter og høyskoler er i ferd med å gjøre det samme, mener som kjent Hagtvet – men det er en helt annen historie.

Totalitarisme brukes om både Lenins og Stalins Sovjetunionen, om Mussolinis Italia, om Francos Spania og Hitlers Tyskland. Og om den for oss i Vesten relativt nye ideologien islamisme.

Boka «Ideologi og terror», som har både Hagtvet og Sørensen pluss Bjørn Arne Steine som redaktører, forsøker å belyse hva det er som skaper det totalitæres tiltrekningskraft og appell og hvilke behov det totalitære var og er et svar på.

I boka kan vi lese: «Til tross for bruk av terror og grenseløs vold har de totalitære ideologiene fått helhjertet oppslutning fra millioner av mennesker. Hvordan kan vi forstå at disse ideologiene, regimene og bevegelsene ble oppfattet som en løsning på deres problem, behov og lengsler?»

Vi kan videre lese at det er et fellestrekk ved totalitære ideer og bevegelser at de mener å ha oppskriften på det perfekte samfunnet, og at dette samfunnet kan og skal gjennomføres med alle midler og ved inngripen på alle livets områder.

Det totalitære i denne forstand treffer all ekstremisme, også ekstremismen på den politiske venstresiden. Men det er også en litt annen historie.

Går vi tilbake til høyreekstremismen igjen, er det pluralismen, demokratiet og det frie ordet de høyreekstreme er imot. De lar seg provosere av modernismen, de er fulle av politikerforakt og vil som oftest tilbake til en slags urtilstand da kvinnene var hjemmeværende fødemaskiner og mennene var hvite i huden og korte i luggen. En drømmeaktig tilværelse som vel aldri har eksistert, verken i Vladivostok eller i Valparaiso.

I arbeidet med demokratibygging må vi gå lenger og dypere enn flosklene i 17.mai-talene. Dette handler om noe langt mer enn Grunnloven, flagget. Eidsvoll og 1814.

Å besvare høyreekstremismen med de høyreekstremes egne virkemidler er dessuten et blindspor. Derfor er det ikke smart å fjerne de høyreekstreme tankene fra jordens overflate med alle tenkelige midler. Og det er neppe mulig heller. Et samfunn der tanker ensrettes, der alle tenker de samme tankene, er nettopp et sånt samfunn som de høyreekstreme ønsker.

Det som er nødvendig, med 22. juli friskt i minne, må være å skape et samfunn der de høyreekstreme tankene ikke følges opp i handling, et samfunn der de høyreekstreme ikke får makt og får muligheter til å utføre terror. Men hvordan vi skal komme dit, med helsa og vettet i behold, er fortsatt en stor utfordring.

Hva har så denne utfordringen med fagbevegelsen å gjøre, hvorfor skal fagbevegelsens medlemmer og tillitsvalgte bry seg om dette? De høyreekstreme tar jo ikke stilling til arbeidsmiljøloven, AFP og vikarbyrådirektivet!

Nei, mulig det – men de høyreekstreme hater arbeiderbevegelsen som fagbevegelsen er en sentral del av. Derfor bør fagbevegelsen bry seg. Og gjerne lese diktere som Inger Hagerup.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden.

Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

I steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

De kuer aldri oss.