Ellen Galaasen og Inge Kvaran

Slagordet nei til bestemor på anbud har fått stor betydning for den politiske debatten om privat konkurranseutsetting, mens nei til barnevernsbarn på anbud ikke har hatt den samme gjennomslagskraft. Tiden er inne for å endre anbudsordningen i barnevernet, til en ordning som baserer seg på barnets beste, og som understøtter en inkluderende velferdsstat med offentlig styring.

Klagenemnda for offentlige anskaffelser (Kofa), som er en del av Konkurransetilsynet, kom i fjor høst med en avgjørelse om at enkeltkjøp av institusjonsplasser innenfor barnevernet ikke behøver å legges ut på anbud. De skriver at det i disse sakene må legges andre hensyn til grunn når gode omsorgstiltak skal velges enn de strengt økonomiske. Dette handler selvsagt om at barn i barnevernet trenger særskilt omsorg og støtte i sin utvikling og i sitt liv. Barn med behov for plassering utenfor hjemmet bærer ofte med seg dårlige erfaringer i relasjoner til andre mennesker. Noen sliter med tilknytningsskader som forvansker deres hverdag. Det stiller høye krav til omsorgspersonene for at barnet skal kunne oppleve trygghet og kunne stå i en positiv utvikling. Det vil derfor være svært viktig å finne institusjoner som er i stand til å skreddersy tilbudene til det enkelte barns behov. Utvelgelsen av et omsorgstiltak må derfor skje på bakgrunn av faglig kvalitet, heller enn på bakgrunn av det økonomisk sett billigste tiltaket.

Det er oppsiktsvekkende, og gledelig, at Konkurransetilsynet støtter avgjørelser som begrenser konkurransen, og som samtidig understøtter perspektivet om betydningen av å ta faglige og humane hensyn i barnevernets tjenester.

Avgjørelsen er prinsipielt viktig, men etter vårt syn bare et skritt på veien for at vi skal ha en god tiltaksutvikling og rett rekruttering av omsorgstiltak for de barna som trenger det. Det er fortsatt slik at rammeavtaler for kjøp av institusjonsplasser skal konkurranseutsettes. Den samme argumentasjonen som er brukt mot enkeltkjøp av institusjonsplasser er også gyldig når det gjelder rammeavtaler og derigjennom krav om stadige fornyelser av avtalene for kjøp av plasser. Dagens anbudsordning i staten, men også dagens praksis når det gjelder konkurranseutsetting av hjelpetiltak og forvaltningsoppgaver i barnevernet i kommunene, reduserer det offentlige barnevernets muligheter for å bygge opp et godt helhetlig, tilgjengelig og kompetent barnevern. Det reduserer også demokratisk styring og kontroll over barnevernet.

Fellesorganisasjonen (FO) ser også at anbudsordningen bidrar til å undergrave ansattes rettigheter i institusjonsbarnevernet, ved at midlertidigheten i ordningen for eksempel gir uforutsigbarhet i arbeidsforholdene. Lønnsnivå og arbeidsvilkår er også utsatt når økonomi styrer, særlig i de kommersielle tiltakene. De ansatte er den viktigste ressursen for at barnevernet skal lykkes med sin oppgave. De må derfor ha gode vilkår som gir rom for godt faglig arbeid.

Noen hevder at anbudsordningen i staten har bidratt til kvalitetsheving i institusjonene, uavhengig av eierform. Dette bestrider vi ikke. Men denne kvalitetshevingen har skjedd fordi det nå stilles tydelige krav til institusjonsdrift, ikke fordi institusjonene/virksomhetene må konkurrere om å få oppdrag fra barnevernet. Anbudsordningen i seg selv fører derimot til svekket kvalitet i barnevernet. Dette begrunner vi med at ordningen bunner i en markedsorientering, som bygger sin logikk på etterspørsel av kjøp og salg av varer. Markedstenkningen som påtvunget inspirator for barnevernet, tar fokus og orientering bort fra det som er kjerneoppgaven til barnevernet: vern av barn. Barn og unge som for lang tid framover trenger trygge rammer, stabilitet og kontinuitet i sine relasjoner. Barn og unge som trenger kjærlighet.

Tiden er inne for å se på nye, eller gamle, måter å organisere institusjonsbarnevernet på. Hvor det kommunale barnevernet er med som premissleverandør for byggingen av tiltaksbarnevernet, og hvor mest mulig av tiltaksbarnevernet bygges innenfor det offentlige, gjerne i samarbeid med ideelle aktører og andre dedikerte aktører. Kommunene, staten og politikere på alle nivåer må ta ansvar for at dette skjer. Barneminister Audun Lysbakken og regjeringen er godt i gang med å se på barnevernsystemet som sådan, og vi håper grunnlaget som legges gjennom barnevernpanel, evalueringer og utvalg viser en vei for framtidens barnevern i Norge uten at barn settes på anbud.

Det er en stor og viktig oppgave å arbeide for å sikre at alle barn, og spesielt barn under barnevernets omsorg, får dekket sine behov for trygghet og omsorg. Når det er interesse og vilje har det vist seg fullt mulig å gjennomføre politiske vedtak og fordele økonomiske ressurser slik at alle barn sikres gode oppvekstvilkår, som for eksempel barnehageløftet. Slik vi tolker dagens regelverk om offentlige anskaffelser er det mulig å legge vekt på andre hensyn enn de rent økonomiske, når det gjelder et så spesielt område som barnevernet.

Det er for oss forunderlig at man ikke ser parallellene mellom avsløringene i Adeccosakene med bruken av private aktører og de negative konsekvensene, og anbudssystemet innenfor barnevernet. Institusjonene har også behov for å inngå langsiktige rammeavtaler for å kunne planlegge langsiktig, drive utviklingsarbeid og holde på kompetente medarbeidere.

Det må føres en poltikk og arbeides for at vi nå kan få en gjennomgang av hele anbudssystemet innenfor barnevernets virksomheter. Slik at markedsideologi ikke går foran behovet for å gi hjelpetrengende barn og unge et best mulig tilbud. Målet må være også et nei til barnevernsbarn på anbud.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 3/2012)