Nina Amble

Dette er Norges viktigste likestillingssak. Til tross for djerve målsettinger er det ingenting i tallene som tyder på at arbeidet med å redusere ufrivillig deltid eller deltid generelt går i riktig retning:

– Fra Helsedirektoratet, for 2011, ser vi at 500?000 sysselsatte i helse- og sosialsektoren utførte 249?000 årsverk. Siden 2000 har økningen i antallet sysselsatte vært 31 prosent, mens økningen i antallet årsverk har vært mindre enn 15 prosent. I praksis betyr tallene at det jevnt over har vært ansatt to mennesker for å få utført ett årsverk. Samtidig sier Helsedirektoratets beregninger at det er kritisk underdekning av helsefagarbeidere, både nå og i framtida. Likevel ble bare 25 prosent av de nyutdannede helsefagarbeiderne ansatt i hel stilling, mens 60 prosent ble tilsatt i lav deltid, med ukentlig arbeidstid mindre enn 20 timer, det var i 2009. Blant sykepleiere og hjelpepleiere var andelen som jobbet deltid henholdsvis 40 og 60 prosent.•?

– Fra NOU 2010: 13 «Arbeid for helse»; en utredning om helsesektorens eget sykefravær og utstøting; konkluderes det, at mens menns sykefravær har vært stabilt siden 70-tallet, er kvinnenes økt til et nivå 60 prosent høyere enn mennenes. Og det er kvinnene med den laveste ukearbeidstiden som har det høyeste fraværet.

– Fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser statistikk over undersysselsatte kvinner, slik SSB definerer det; at det er 52 000, til tross for mangel på arbeidskraft, med en økende tendens de siste årene.

Derfor kan man spørre hvor lenge Norge har ressurser – både arbeidskraft og økonomi – til fortsatt å rekruttere på denne måten, eller om ressursene kunne vært benyttet på samfunnsmessig bedre måter?

Til tross for retorikk om behov for flere hender, kan det tenkes at realiteten er det motsatte. Det er for mange hender i denne sektoren og det er særlig turnus med små stillingsbrøker som bidrar til dette. De små stillingene fungerer som en strukturell propp og er utgangspunktet for mye uhelse. Hvis vi skal kunne lage ordentlig, bæredyktig turnus, basert på store, hele stillinger, vil antallet sysselsatte kanskje måtte gå ned, før de eventuelt går opp.

Siden 2004 har jeg reist land og strand rundt og snakket om sammenhengen mellom ordentlig turnus og bra arbeid: Arbeid som ikke gjør folk syke, er organisert slik at vanlige damer kan ha vanlige familier, i et perspektiv hvor kroppen varer arbeidslivet ut. Jeg har enda ikke møtt en eneste kommune eller virksomhet som møter gjennomsnittet av antallet undersysselsatte, slik SSB måler det. SSB sier at 10 prosent av de sysselsatte på deltid som ønsker mer arbeid, har varslet at de ønsker mer arbeid og kan starte opp i løpet av noen uker. De kan kalles undersysselsatt. Min erfaring er at mellom 25 og 70 prosent av de deltidsansatte ønsker mer avtalefestet arbeid. I en undersøkelse blant 10?000 hjelpepleiere i 2009, var det eksempelvis 25 prosent som hadde uønsket lav arbeidstid. Når tallene blir så forskjellige er det naturligvis et teoretisk perspektiv som kolliderer med kommunenes praktiske måte å måle på. Tilsvarende er det med Helsedirektoratets nøkkeltall, hvor en velger å definere arbeidstid over 29 t/uke som heltid. Det betyr vel at alle som mot sin vilje ansettes i 80-85 prosent stilling, som gjerne vil ha 100 prosent, forsvinner ut av deltidsstatistikken?

Valg av definisjon av begreper som undersysselsatt og heltid er helt kritisk i forhold til vår forståelse av hva dette dreier seg om. Resultatet, slik det defineres i dag, er at problemene undervurderes og at fokus, samlet sett, flyttes fra en struktur og et system i krise, til at det er de «frivillige deltidsdamene» som er problemet. Det blir for enkelt. Mange som arbeider i frivillig deltid gjør det som en fallitterklæring til systemet. De er stresset og gjør det for å forebygge egen sykdom og uførhet i en arbeidshverdag som er dårlig organisert. Undersysselsetting og deltid henger nøye sammen og er ikke bare et symptom på uverdig organisering av arbeid, men også dårlig arbeidsmiljø. Folk (for)brukes som vikarer og innhoppere på steder de ikke kjenner, det gir verken flyt eller mestring.

Fokus på uønsket deltid i virksomhetene viser seg i altfor stor grad å gi løsninger på individnivå, en mekker og tilpasser til enkeltindividene; et system som kollapser når de ansatte beveger seg i organisasjonene. Fokus på småstillinger derimot – små stillinger som brukes for å få turnusene til å gå opp – griper fatt i strukturnivået. Hvis vi klarer å fjerne de små stillingene kan vi på sikt gi ønsket arbeidstid basert på store, hele stillinger. Samtidig vil jeg legge inn et godt ord for selvstyrt turnus: hvis helgearbeidet er rettferdig kompensert, arbeidet ordentlig organisert «i bunn», er muligheten til selv å fordele arbeidet i det daglige, noe som underbygger fleksibilitet og godt arbeidsmiljø. Det finnes gode eksempler på dette. Hvis vi spurte dagens pleiere: Hvis du fikk en arbeidstidsordning som gjorde deg mindre sliten, ga flere hele fridager, rettferdig betaling av ubekvemt arbeid og mulighet til selv å påvirke når du ville ha fri, kunne du tenke deg å jobbe heletid? Jeg tror svaret er et rungende JA! Med dette utgangspunkt kan vi starte utviklingen av nye turnuser og derigjennom bedre utnyttelsen av de ressursene vi i dag har i helsevesenet.

I dag er de fleste enige om at nøkkelen til framtidsretta turnus ligger i bedre løsninger av helgearbeidet. Nødvendigvis ikke flere arbeidshelger, men at forholdet mellom ukearbeidsmengde og arbeid som faller på lørdag og søndag forskyves til fordel for helgen, fordi mange småstillinger er knyttet til helgene. Av erfaring vet vi at det kan gjøres på flere måter, også innenfor gjeldende lov- og avtaleverk. Hva en velger kan bestemmes lokalt, tilpasses pasientgruppen og egne ansatte. Poenget er at økt helgearbeid har en pris, enten i form av bedre betaling, mer fritid i uka eller andre fordeler vi bare fornemmer i dag. Her hadde det vært mulig å gi ytterligere politisk drahjelp. Potensialet er stort, men det kreves også kompetanse i transformasjon; fra dagens turnusregime til noe nytt, innovativt og bærekraftig.