Svenn A. Nielsen

Du kan spørre hvem som helst – har du hørt om samhandlingsreformen? Nesten alle vil svare at ja, den har vi hørt om. Spør så: Hva tror du samhandlingsreformen går ut på, og jeg er ganske sikker på at bare et fåtall kan gi et vettig svar.

Berit Inga stavrer seg over gulvet på rommet sitt på sykehjemmet. Undres hva det er til middag i dag, tenker hun. Bortover den lyse korridoren støtter hun seg til rekkverket. Beina er ikke så stødige lenger. Inne på spisestua er det nesten tomt. Bare en pleier som rydder unna noen kaffekopper.

– Åja, har jeg spist, svarer Berit Inga, og snur seg ettertenksomt.

– Hva var det du sa, spør pleieren?

– Jeg sa, har jeg spist, svarer den gamle.

Hun legger merke til at pleieren virker litt forvirret. Nåja, det kan da ikke være all verden, tenker hun, og rusler ut i korridoren.

Sannheten er at pleieren ikke skjønte et ord av det Berit Inga sa. Berit Inga har alzheimer, og tilstanden forverres sakte men sikkert. Medisinen forsinker sykdomsutviklingen, men sannheten, der hun stavrer seg tilbake mens hun leter i hodet etter svar – har jeg spist, og hva har jeg i så fall spist – er at hun har snakket til pleieren på samisk.

Språket hun snakket som barn er kommet tilbake. Det norske som hun lærte på skolen og måtte bruke i arbeidslivet siden, er blitt mer og mer borte når hun snakker. Ennå forstår hun det norske og når hun svarer er det for henne like norsk som noe annet, selv når hun snakker samisk. Problemet er at ingen andre forstår henne.

Samhandlingsreformen handler om forebygging. Forebygging av sykelige tilstander vi alle vil oppleve jo eldre vi blir. En av sykdommene er alzheimer. Så skal vi samhandle om å holde oss så friske som mulig så lenge som mulig, og vi skal samhandle når vi ikke lenger kan klare oss selv.

Da må vi også kunne gjøre det på samisk, og kanskje om ikke lenge også på urdu og somali. For mange av våre gamle, som opplever å rammes av alzheimer, vil om noen tiår vende tilbake til språket de snakket i landet de kom fra. Dette perspektivet mangler i stor grad i samhandlingsreformen. Men reformen er helt fersk og mange tilpasninger må komme.

Kommunene har fått penger. Penger til å hente ferdigbehandlede pasienter ut av sykehusene, og kommunene har så langt vært flinke. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge er tallet på ferdigbehandlede pasienter gått ned med mellom 30 og 40 prosent. En god utvikling. Vi blir ikke friske på sykehus, vi blir bare ferdig behandlet. Så skal vi hjem så raskt som mulig, eller inn på en trygg institusjon der daglige rutiner med mat, drikke, medisiner og sosial omgang kan gi oss mange rike år.

Berit Inga setter seg i godstolen inne på rommet. Famler etter fjernkontrollen, skrur på tv`en. Hun ser bildene flimre over skjermen. Merkelig, tenker hun, at de har begynt å snakke et fremmed språk. Det gjorde de da ikke før.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9/2012)