Vi trenger fotballen også. Den er som livet selv, som Erik Thorstvedt sa her om dagen. Det er glede og fortvilelse, oppturer og dype daler.

Mange av de gamle gutta har gitt oss gleder for livet. Vi snakker ikke om Marseilles i 1998, selvfølgelig. Det er for opplagt. Da gjallet «hele laget» på T-banestasjonen ved Stade Velodrome. På norsk. Folket dansa i gatene. Vi gutta måtte trøste noen marokkanske supportere i sentrum etterpå. Hvem hadde trodd at Norge skulle slå Brasil, og at Marokko dermed ble slått ut. Klart vi måtte vise forståelse i en sådan situasjon.

Vi snakker ikke så mye om EM heller, for der er ikke Norge med. Det blir liv, det blir hyl, men fordelen er at det ikke blir den vanlige nedturen for oss nordmenn.

Da snakker vi heller om brasilianeren Garrincha, som betyr «lille fugl». Mannen satte publikum i ekstase under VM i 1962. Da han begynte å spille fotball, ga legene han et kors å bære. Diagnosen lød på sult og poliomyelitt, en ryggrad som så ut som en S, kalvbeint på det ene beinet, hjulbeint på det andre. Med begge beina vridd i samme retning, ville han aldri kunne bli idrettsmann. Han gjorde alle diagnoser til skamme, ble driblekongen. I boka «Fotballhistorier» forteller Harald Henmo at han i siste treningskamp før VM i 1958 driblet av fire mann og sto med ballen på åpent mål så han bare kunne dytte den inn. Men det var jo ikke noe moro, så han ventet på en motstander til, driblet av han også, før han ruslet inn i mål med ballen. Brasilianerne elsket ballkunstneren, som døde fattig, full og ensom. Nå står det en statue av han utenfor Maracana stadion i Rio. Takk «lille fugl», du ga oss mye glede!

SHC

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2012)