Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Det er Dagens Næringsliv som stiller spørsmålet til eiendomsmegler Miguel Vivot Sørholt: «Er det for lett å streike i Norge?» Supermegleren viser til Piet Hein «den vise forstår, den uvise slår». Han synes streik er å slå. Sørholdt mener vi trenger fagforeninger «noen steder», men streik er litt passé. «Det er litt som å låse soverommet».

I lys av at et par danske partier, Venstre og Dansk Folkeparti, nå ønsker et forbud mot konflikter i arbeidslivet, uttaler arbeidsmarkedsforsker og professor Henning Jørgensen seg til Ugebrevet A4: «Man tar grundig feil hvis man tror at man ved å endre konfliktretten kun foretar en liten endring. Konfliktretten er en av kronjuvelene i den danske modellen, som i mer enn 100 år har vært med på å sikre holdbare løsninger og skaper rolige forhold både for lønnsmottakere og arbeidsgivere».

Supermegler Sørholt befinner seg høyt på samfunnsstigen. Han har neppe bekymringer for egen økonomi. Megleren ser dermed ikke behov for streik som et kampmiddel. Han kan tenke seg fagforeninger noen steder. Streik er for den uvise, som ikke har evne til å tenke ut mere fornuftige løsninger.

Dette kan jo i første omgang virke fornuftig. Vi vil ikke ha bråk og anarki, flystopp eller stans i samfunnsmaskineriet. Men det er noen forhold i utviklingen som vi da må minne om. Og det er her «den vise forstår, den uvise streiker» blir satt på prøve.

Forskjellene i Norge øker, selv om den rødgrønne regjeringen har satt inn noen tiltak som har bremset denne utviklingen. En rekke forskningsresultater internasjonalt viser at den rikeste prosenten eller tiprosenten stikker av med en økende del av verdiene. Også i Norge går fordelingen mellom lønnstakere og eiere i eiernes favør. Sistnevnte gruppe sitter igjen med en større del.

Konfliktretten er en rett som gjelder begge sider, streik og lockout. For fagbevegelsen er retten avgjørende for å kunne sette makt bak rimelige krav i gitte situasjoner. Uten denne retten vil den ene siden, arbeidstakerne, miste kampkraft og stille svært svakt overfor motparten, som stadig styrker seg. Bedrifter blir større og utviklingen blir mere internasjonal. Store, sterke utenlandske konserner har allerede skaffet seg voldsom makt og bruker den for å tyne arbeidskraften i en rekke land.

Sånn sett har styrkeforholdet endret seg i favør av arbeidsgiversiden mange steder. Dette er imidlertid en kamp som bølger fram og tilbake. Noen ganger gjør fagbevegelsen framskritt, andre ganger blir det tilbakeslag. I flere internasjonale organisasjoner, som WTO og Verdensbanken, har ILOs kjernekonvensjoner styrket sin posisjon. På ILO-konferansen i juni sto arbeidsgiversiden for et voldsomt framstøt for å svekke streikeretten. Den striden er ennå ikke avgjort.

Samfunn med små forskjeller er gjennomgående bedre land i bo i for innbyggerne enn samfunn med store forskjeller. Det gjelder tillit i befolkningen, helse, levealder, kriminalitet og en rekke andre forhold. Brasil har tradisjonelt vært et eksempel på land med store forskjeller. Rikfolket i Rio har barikadert seg inne bak høye murer, piggtråd og sikkerhetsvakter. Det trenger ikke Miguel Sørholt. Kanskje noe å tenke på når man snakker om streikerett og styrkeforholdet mellom partene. «Vi har det bra i Norge», sier eiendomsmegleren. Av og til er det nødvendig å streike for at det skal gjelde alle.