Selv om jeg ikke har verdens største selvbilde, så tror jeg jo at enkelte kan bli litt støtt når jeg avviser dem. Sannheten er at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det på en annen måte.

Rundt meg sitter folk fordypet i det universet som har utviklet seg rundt Facebook. En gang i blant drypper det litt på meg også. Hvem som er sammen med hvem; nye matoppskrifter; sykdommer og gleder. Jeg må bare erkjenne at de fleste vet mye mer om mine nærmeste enn det jeg selv gjør for tiden. Og jeg kan leve med det. Litt mer plagsomt er det at jeg stadig blir påminnet om alle som gjerne vil bli venn med meg. Og som jeg avviser med et tastetrykk.

Jeg er ingen kresen drittsekk. Tvert i mot, det er mange jeg gjerne skulle hatt kontakt med litt oftere. Og jeg må bare innrømme at en og annen gang er jeg svært nær til å svare ja. Men, jeg klarer å styre meg. Hvor skal jeg sette grensen hvis jeg først åpner døra?

Det hender folk spør hvorfor jeg er registrert som Facebook-bruker hvis jeg ikke ønsker å være aktiv. Svaret på det er at i min bransje er Facebook blitt en kilde og et verktøy du bør ha tilgang til. Og da må du være registrert.

Enkelte ganger føles det litt antikvarisk å stå utenfor et så aktivt univers hvor alle rundt meg beveger seg. Trøsten er at det går over. Om ikke lenge er Facebook like gammel historie som meg.

PS Fint om du kan spre dette på Facebook for meg, slik at det blir lest av alle jeg har avvist. Sorry!

Takk for hjelpen!

sym

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 15/2012)