LO-leder Roar Flåthen

I dag, 7. oktober, blir verdensdagen for anstendig arbeid markert i alle verdens hjørner.

FNs arbeidsorganisasjon, ILO, har et omfattende program for anstendig arbeid, med hovedvekt på fire områder: Sysselsetting, arbeidstakerrettigheter, trygdesystem og sosial dialog/trepartsdialog. ILO oppfordrer alle medlemsland til å gripe fatt i disse utfordringene.

Norge har, som ett av få land i verden, gjort teori til praksis. Regjeringen Stoltenberg lanserte i 2008 en nasjonal handlingsplan for å styrke og samordne Norges innsats for arbeidstakerrettigheter globalt, samtidig som man intensiverte kampen imot sosial dumping her hjemme. Utviklingsminister Heikki Holmås varslet nylig en dreining av norsk bistand i retning av økt støtte til organisert arbeidsliv i utviklingsland. Nok en gang setter Norge anstendig arbeidsliv på den globale dagsorden.

Arbeidet omfatter en rekke felt, og preger blant annet utenriks-, handels-, eierskaps- og bistandspolitikken. Her hjemme har regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping fått mye oppmerksomhet. Dette er viktig. Vi kan ikke akseptere uanstendig arbeid i Norge. Våre grep på den internasjonale arena har derimot ikke fått så mye fokus. Det er derfor viktig på en dag som denne å gi honnør til regjeringen for den jobben som gjøres.

Hovedmålet i dette arbeidet er å fremme konsensusbygging og demokratisk engasjement blant alle partene i arbeidslivet. Denne dialogen, som vi her hjemme kjenner som den norske modellen, kommer i mange ulike former og varianter. I bunn og grunn er den rotfestet i det faktum at løsningsorientert dialog i seg selv er det viktigste. Det er lov å være uenig. Klarer vi dette kan vi bekjempe fattigdom, bygge bruer mellom arbeidsgiver og arbeidstakere og sikre samfunnet demokrati og bærekraft. Norge er et godt eksempel på akkurat dette.

Den norske utviklingsministeren presiserer at fattigdom bekjempes best ved å flytte makt og penger, og å vektlegge fordeling. Dette jeg støtter helhjertet. En forutsetning for å lykkes, er som ministeren selv erkjenner, at mennesker må organisere seg. Lar vi markedskrefter, høyrepolitikk og økonomisk desperasjon gå på bekostning av grunnleggende rettigheter i arbeidslivet, gir vi samfunnet en uopprettelig slagside. Vi skal ikke reise langt utenfor våre egne grenser før vi ser skremmende eksempler på dette. Dette er en kamp vi ikke har råd til å tape.