For det var ikke bare bordplata kaffekoppen traff, den traff også en penn og blir stående på skrå. I et brøkdel av et sekund klarer ikke koppen å bestemme seg, men så full som den er, har den noe valg, i tyngdekraftens vold må den gi seg og bikker over.

Den nytraktede kaffen flommer utover. Koppen rommer to en halv desiliter, men straks skjønner den at det beskjedne volumet har et enormt skadepotensiale.

Koppeieren er i ferd med å sette seg. Før han får baken på setet, oppdager han at kaffekoppen har blitt stående skeivt, på vippen. Koppeieren prøver å redde situasjonen. På impuls griper han etter koppen. Men i stedet for å rette opp koppen, treffer han den på utsiden og akselererer situasjonen.

Kvartliteren med kaffe hadde rett nok rent utover skrivebordet. De nyskrevne notatene, og i og for seg de gamle også, ville ha blitt uleselige og illeluktende. Dagens aviser ville sett ut som om de var fra forrige århundre. Dokumenter på bordet ville ikke vært presentable for andre enn kaffekoppeieren.

Den resolutte inngripen forhindrer ikke at dette skjer. Tvert i mot. Notatene blir ødelagt, avisene antikvert og dokumentene upresentable, men i tillegg til dette, gjør den raske reaksjonen at kaffen sprer seg over et mye større areal. En tilfeldig plassert stol vil for alltid være merket av hendelsen. En jakke som henger over stolen får aldri sin skjønnhet tilbake. PCens harddisk gir fra seg en svak brummende lyd i det den avsluttet sin virksomhet som aktiv deltaker i informasjonssamfunnet. Mobiltelefonen må på et lengre rekonvalesensopphold uten at det bringer den tilbake til sitt gamle «peak performance».

Før alt dette skjedde, eller egentlig i det koppeieren skjønner at kaffekopplaseringen er katastrofal, begynner han å lete i sitt vokabular. Hvilke ord skal klare å dekke de følelsene som er i ferd med oppstå som følge av at en kvart liter nykokt kaffe, er i ferd med å ødelegge store deler av hans arbeidsdag eller i hvert fall hans gode humør. Til tross for at han ikke har så mye som tippoldemor med røtter nord for Mjøsa, føler han nordlendingen vokse inne i seg. Det kommer fra hælen opp gjennom beina, magen og mellomgulvet, og videre oppover strupen og ut gjennom munnen. Ordene kommer så spontant og med slik kraft at han ikke klarer å stoppe dem før det er for sent.

Brølet er så sterkt og inderlig og ikke minst upassende at kollegene blir paralysert. I et lite øyeblikk etter at lyden av brølet har tonet ut, summer de seg og lurer: «Hva var det som skjedde?»

-thås

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 18/2012)