Jens Hoel

Annerledes da med Høyre, som ikke ønsker å bli forveksla med Høire. Høire som ville holde på unionen med Sverige i 1905, Høire som gjennom hele historia har vært sosialismens hovedmotstander, og motstander av hver eneste sosiale reform som er innført.

Hva er forskjellen fra 1884 til i dag? Rundere i formen kanskje: «føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid».

Men er Høyre konservativt? Å konservere er å ta vare på ting som de er, det er da ikke det som er Høyres plattform. Et sosialdemokratisk samfunn, sånn det har utvikla seg i Norge, er ikke kampen mot det selve livsgrunnlaget for Høyre? Hele kampen for privatisering, under fanen «frihet til å velge», er ikke det et radikalt oppgjør med den norske samfunnsmodellen, og det motsatte av å konservere.

Framskritt vil alle ha, spørsmålet som aldri kan gjentas for ofte er: framskritt for hvem? For Odd Reitan, franchisetakerne i Rema 1000 eller betjeninga? Alle står på barrikaden, på ulikt vis, for framskritt for seg og sine.

Den eneste konservative forkjemperen er fagbevegelsen, som daglig kjemper for å forsvare opparbeida rettigheter. Framskritt, ja. Forbedringer i levekår, ja. Men store ord og fagre løfter fra politikere som ønsker å «fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett», har vi lang erfaring i å overse.

Kaare Willoch kom fra Norges Rederforbund og Norges Industriforbund, til formann i Høyre fra 1970-1974, til statsminister fra 1981-1986. Han huskes for mye, jeg husker ham best for tre ting: fjerning av fastpris på borettslagsleiligheter, fjerning av krav om fagbrev i hotell- og restaurantbransjen og handelsbrev i butikkbransjen, og proposisjon om norsk bekvemmelighetsflagg; NIS, for rederne (det siste var det Gro som fikk æren av å sluttføre).

En sak som i dag gjør at ungdom, uten rike foreldre, ikke får seg egen bolig. To saker som førte til ledighet for sjøfolk og sosial dumping i butikk- og restaurantbransjen. Tre saker som nesten 30 år etter ikke er retta opp.

Kaare Willoch er i dag mest kjent for sin prinsippfaste støtte til palestinerne. Han vedgår at han tok feil da han som politiker var edsvoren israelvenn. Godt! Jeg har aldri hørt han beklage resultatene av bolig- og næringspolitikken. Jeg har ingen respekt for denne mannen.

Høyre står pålefast, og er utrettelig i arbeidet for å gjøre det lettere å være rik. Slagordet deres per i dag er «Muligheter for alle» – muligheter, ikke Høyres ansvar. Jeg har ingen tillit til dette partiet.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 18/2012)