Knut Viggen, Nettverk

knut.viggen@lomedia.no

Da de17.000 ansatte i SAS i starten av denne uka godtok store lønns- og pensjonskutt for å berge arbeidsplassene sine var det bra for flyselskapet og den norske staten. Samtidig var det en svært dårlig deal for SAS-klubbene som ble utsatt for et enormt press.

For fagbevegelsen var det en svart dag. Det kan komme flere slike dager.

Selv om norsk næringsliv og industri foreløpig går så det suser, europeisk krise til tross, ropes det stadig høyere om at lønnsveksten er for høy og at lønningene over tid må ned på samme nivå som hos våre nordiske naboer.

I Dagbladet går tidligere Ap-statssekretær, nåværende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, ut og krever lønninger på svensk nivå. Han tror vi vil få flere eksempler i fremtiden på at norske ansatte må kutte i lønningene for å redde arbeidsplassene sine.

Det høres ut som et skrekkscenario. Å godta lav eller ingen lønnsvekst er akseptabelt så lenge andre kostnader ikke øker vesentlig. Å akseptere lønnsnedgang samtidig som kostnadene står fast, er noe ganske annet. Det er krisepolitikk på linje med det Norge opplevde i mellomkrigstiden.

Heldigvis er det hverken SAS-ledelsen eller Stein Lier-Hansen som bestemmer lønnsveksten. Den skjer gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Går det godt i Norge, øker lønningene. Går det dårlig, bremses lønnsveksten.

Partene har et ansvar for at lønna ikke løper løpsk, men her er det ikke bare lønningene til arbeiderne som teller. Også lederlønningene må med i beregningene.

Stein Lier-Hansen har vel ikke tenkt å kutte i dem?