Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Da arbeidsminister Anikken Huitfeldt i romjula annonserte at de skulle innføre kollektiv søksmålsrett ved ulovlig innleie, trakk jeg et lettelsens sukk. Og noe av det første jeg gjorde på det nye året, var å skrive en kommentar i denne spalten. Jeg skrev at regjeringen «retter (…)opp en stor urett, men det er 13 år for seint.»

Men jeg hadde nok ikke kommet helt ut av juleferietåka da jeg ga regjeringa ros. Det var en stor hake ved forslaget. Forslaget om å innføre kollektiv søksmålsrett gjelder bare ved innleie, ikke ved ulovlig midlertidig ansettelser.

I Arbeidsmiljøloven er reglene for innleie og midlertidig ansettelser en slags tvillingparagrafer. Det er samme begrunnelsen som gjelder for lovlig innleie som for midlertidig ansettelser. I hovedsak er det to årsaker til at innleie av arbeidskraft og midlertidige ansettelser er lovlig. Det er ved vikariater, der en person erstatter en annen og «når arbeidets karakter tilsier det».

Men det har vært en stor ubalanse i dette systemet. Hvis det har foregått ulovlig innleie eller ulovlige midlertidige ansettelser er det kun personen som har vært utsatt for dette, som kan gå til sak.

Klubber, foreninger eller fagforbund har ikke hatt anledning til å gå til sak selv mot en arbeidsgiver som systematisk bryter loven. Det er den enkelte ansatte som på egen hånd har forvaltet denne retten. Dette har satt en effektiv stopper for at brudd på Arbeidsmiljølovens bestemmelser om innleie av arbeidskraft og midlertidige ansettelser, har kommet for retten.

Forklaringen er enkel. Det har vært et skrikende misforhold mellom partene i en slik sak. På den en siden en arbeidsgiver med mange ansatte og millioner i omsetning. På den andre siden en person med en syltynn forbindelse til arbeidslivet. Så syltynn at vedkommende må ta til takke med en midlertidig stilling enten gjennom et vikarbyrå eller gjennom en midlertidig ansettelse direkte i bedriften.

Da jeg så forslaget ble jeg derfor oppriktig glad. Regjeringa ville rette opp i den hårreisende ubalansen.

Men så viser det seg at regjeringa bare gjør halve jobben. Forslaget gjelder bare for de som er innleid gjennom et bemanningsbyrå. Ikke for de som er ansatt på midlertidige kontrakter i bedriften.

Det har ikke vært mulig å finne noen begrunnelse for å skille de to tvillingparagrafene. I beste fall er det en misforståelse eller forglemmelse.

Forslaget er foreløpig bare sendt på høring så det er fortsatt mulig å rette opp denne systematiske ubalansen.