Politikk handler ikke bare om å ville, som Olof Palme som kjent sa – politikk handler også om å ha minst to tanker i hodet samtidig. Begge deler ser ut til å bli vanskeligere og vanskeligere for dagens politisk interesserte, uavhengig av politisk farge. Det er trist.

I forrige uke feiret avisa Orientering, forløperen til Ny Tid, politikkens tredje standpunkt og en gang SF/SVs partiorgan, sitt 60 års jubileum (skjønt det er tirsdag19. februar avisa fyller 60). I en debatt på Litteraturhuset i Oslo hevet Erling Borgen, tidligere journalist i nettopp Orientering og mangeårig SV-sympatisør, sin harmdirrende stemme – sånn bare Borgen kan – mot SVs rolle i den rødgrønne regjeringen, særlig i tida etter 2009. SVs, etter Borgens syn, manglende opposisjon i utenrikspolitiske spørsmål fikk hard medfart.

I debattens hete ble Borgen bedt om å roe seg noe ned, ta rev i seilene, mer eller mindre innstille sin kritikk og i hvert fall tenke nøye gjennom hva hans engasjement i verste fall kunne føre til: En svekkelse av den politiske venstresida, regjeringskrise og Erna Solberg som landets neste statsminister.

En av SVs stortingsrepresentanter forsøkte på saklig vis å imøtegå Borgens kritikk, men både stortingsrepresentanten og en tidligere SV-leder gikk langt i å antyde at Borgen var en slags renegat, en som nærmest samarbeidet med fienden – altså de blå blå med Siv Jensen og Erna Solberg i spissen.

Det er mulig å se på både stortingsrepresentanten og den tidligere SV-lederens argumenter som et såkalt ad-hominem-argument, som det heter i argumentasjonslæren, der et argument forsøkes tilbakevist ved å gå til angrep på den personen som fremsetter argumentet – i stedet for å tilbakevise selve argumentet. Eller «å ta mannen i stedet for ballen» som det heter på gatas språk.

Eller brønnpissing som dette ofte kalles i den politiske sjargongen. Ordet brønnpissing ble brukt av forfatteren Sigbjørn Hølmebakk, en av SFs grunnleggere, i en kronikk i Dagbladet 5. januar 1961. Hølmebakk beskrev en brønnpisser som en som forgiftet den politiske debatten ved å stemple fredsaktivister og NATO-motstandere som samfunnsfiender og skjulte kommunister – en ikke ukjent problemstilling på 1950- og 1960-tallet. Er vi der igjen i 2013?

Det er forstemmende at en brennende, idealistisk og kunnskapsrik sjel som Erling Borgen, og mange meningsfeller med ham, nærmest skal bli stigmatisert som overløpere som vil den rødgrønne regjeringen alt annet enn vel. Det Borgen antagelig vil, og altså flere med ham, er å markere at om det rødgrønne prosjektet skal være politisk verdt å støtte, må det også føre en politikk som er god. Det er ikke det samme som å støtte motstanderne. Dette må det være lov å si, også i et valgår.

Politiske tilhengere, sympatisører og støttespiller skiller seg fra fotballsupportere ved at de førstnevnte ikke støtter «laget» sitt for enhver pris. Politiske partier støttes for den politikken de fører, ikke for å unngå den politikken motstanderne fører. Å støtte noe for å unngå det som er verre, er taktikk og ren retorikk – ikke politikk.

Når Borgen angriper sider ved SVs politikk, så er det ikke fordi han ønsker en annen regjering. Det er nok mest fordi han ønsker en bedre regjering! Dette må det også gå an å snakke om i et valgår. Hvis ikke blir politikk meningsløst.

Vi ser det i fagbevegelsen også. Du skal ikke langt unna midtsirkelen før enkelte begynner å vifte med det røde kortet. Stikkordene kan være mange, men i dag heter nok det tydeligste EØS-avtalen.

Vi er mange som ikke ser poenget ved et skifte til en blå regjering, og – akkurat som Bernt Sofus Tranøy skriver i Klassekampen – «har vanskelig for å skjønne at folk som følger med i politikk og samfunnsutvikling ikke synes Jens Stoltenberg er blå nok». Men vi er ikke politiske forrædere av den grunn.

Når Arbeiderpartiet blir møtt med noen politiske motargumenter til den politikken de fører, advarer partisekretæren mot partiet Rødt og mot å føre politikken på gateplanet – som om det var en slags rennesteinspolitikk han tenkte på.

Nå er Arbeiderpartiet, og særlig partisekretærene, historisk sett ikke kjente for å bruke kirkens språk i karakteristikkene av folk med politiske synspunkter til venstre for mainstream sosialdemokrati – men ett sted må vel også grensen gå her. Det er lenge siden Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy. Heldigvis.

Men hvor har dagens partisekretær vært hen de siste årene? I Hellas, Italia, Spania og store deler av Nord-Afrika er nå gata snart det eneste stedet hvor det diskuteres poltikk. Vi har fått et gatas parlament. Og sånn må det jo bli når de folkevalgte politikerne er mer opptatte av hvem som sitter i parlamentet enn å diskutere politikk.