Vegard Holm, Transportarbeideren

vegard.holm@lomedia.no

I et leserinnlegg i Aftenposten hevder norske havnedirektører at et av de største hindrene for å øke den miljøvennlige transporten på sjøen er tariffavtalen til laste- og lossearbeiderne. Denne «foreldede» tariffavtalen skaper problemer kysten rundt, heter det i innlegget.

Transportarbeiderforbundet har reagert kraftig på angrepet.

Sjefene i havne-Norge bringer til torgs to eksempler som viser hvor avleggs de mener tariffavtalen er:

«Verdens dyreste lunsj» kaller underskriverne det når de som losser eller laster et skip på Oslo havn tar seg matpause. Da stopper nemlig også all annen virksomhet opp på skipet.

Om dette er «verdens dyreste lunsj» kan nok diskuteres. Det samme skjer jo i en fabrikk – maskinene står stille i lunsjpausen, det er også slik når sjåførene må stanse opp og ta sin lovpålagte pause. Det blir ikke rare produktiviteten av det. Matpause er noe herk og lite fleksibelt.

Det andre eksemplet som brukes er fra Risavika Terminal utenfor Stavanger der NTF kjemper for å få på plass en tariffavtale. Det hevdes at tariffavtalen vil øke utgiftene til lossing og lasting med 30 prosent.

Sjølsagt vil det alltid være mulig å få tak i billigere arbeidskraft. Å måtte bruke registrerte havnearbeiderne, slik det er formulert i ILO-konvensjon 137, er sikkert dyrere enn å bruke hvem som helst andre.

Det er ikke ofte angrep på arbeidsfolk blir formulert og offentliggjort slik denne hopen av direktører gjør. Dette er imidlertid ikke et enkeltstående angrep. Det er et i en lang rekke forsøk på å undergrave havnearbeidernes tariffavtale, og til slutt få utradert fagarbeiderne på norske havner. Sjefene i havne-Norge, med arbeidsgiverforeningen NHO Logistikk og Transport i spissen, har lenge hatt mål om dette. De ønsker seg et regime der havnearbeiderne skal stå med lua i handa.

Havnearbeiderne og Transportarbeiderforbundet kjemper en forsvarskamp på flere fronter. Nylig aksjonerte havnearbeiderne i Drammen mot at ikke-registrerte havnearbeidere skulle gjøre deres arbeid. Havnearbeiderne vant fram.

Arbeidsgiverne led også et sviende nederlag i Arbeidsretten tidligere i april, og ga Transportarbeiderforbundet rett til å gå til boikott hvis ikke Risavika Terminal innfrir krav om tariffavtale. LO-advokat Christopher Hansteen sa i en kommentar at økt bruk av sympatiaksjoner er en sannsynlig konsekvens av denne Arbeidsrettsdommen. Det kan havnearbeiderne i Norge ha behov for.

Enhver tariffavtale er alltid dyrere enn bedriftsledere og eiere kan tenke seg. Slik er det også i havnene. I tillegg til bestemmelser om lønn, arbeidstid og andre vilkår, har denne tariffavtalen en bestemmelse om at losse- og lastearbeidere har fortrinnsrett til arbeidet i norske havner. Havnearbeiderne har derfor en større kontroll med arbeidsplassen sin enn sjefene deres setter pris på. Eller mer korrekt: Sjefene vil ha bort de registrerte havnearbeidernes fortrinnsrett, og ha full styringsrett. «Måten avtalen praktiseres på, skaper problemer kysten rundt», hevder underskriverne av leserinnlegget.

Havnearbeidernes kamp er internasjonal. I Europa har arbeidsgivere og EU tre ganger gjort alvorlige forsøk på å konkurranseutsette havnene. Like mange ganger er forsøkene på privatisering slått tilbake av en samlet fagbevegelse i Europa. Men det er ingenting som tyder på at EU har lagt privatiseringsframstøtet til side for godt.

Over hele verden kommer det rapporter om det samme: Havner skal konkurranseutsettes og privatiseres. Arbeidsvilkår og lønninger skal forringes. Overalt tar havnearbeiderne opp kampen. To eksempler på dette er havnearbeiderne i Hong Kong som er i konflikt, og i Vancouver i delstaten Washington, USA der arbeidsgiverne har gått til lockout.

Havnearbeiderne kjenner sin historie, og har helt siden de dannet International Transport Worker Federation (ITF) i 1897 visst at solidaritet og støtte over landegrensene er det som kan slå tilbake angrep av alle slag. Også slike som direktørflokken i havne-Norge nå annonserer.

En urett mot én, er en urett mot alle, er et slagord havnearbeiderne over hele verden vil etterleve. Kampen her hjemme må norske havnearbeidere ta sjøl. Men solidariteten vil komme fra overalt.