Av Line Eldring, sosiolog og seniorforsker på Fafo.

For få uker siden lanserte regjeringen sin tredje handlingsplan mot sosial dumping, noe som ble møtt med umiddelbar skepsis fra arbeidsgiversiden; «Nok en gang varsles det nye reguleringer og inngrep uten at effekten av de forrige er evaluert og vurdert», uttalte Svein Oppegaard, direktør for arbeidslivspolitikk i NHO (ANB-NTB 7.5.13). På dette punktet tar han faktisk feil - handlingsplan 1 og 2 er evaluert. Evalueringen foregikk i 2010-11 og ble gjennomført av Fafo på oppdrag av Arbeidsdepartementet. I forbindelse med lanseringen av den nye tiltakspakken kan det derfor være nyttig med en kort oppsummering av noen av konklusjonene fra den forrige evalueringen. Regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping i 2006 og 2008 inneholdt til sam-men 19 punkter. Fafos evaluering omfattet de mest sentrale tiltakene, blant annet Arbeidstilsynets myndighetsinnsats og reaksjonsbruk, etableringen av servicesentre for utenlandske arbeidstakere, ordningen med id-kort i bygge- og anleggsnæringen og gjennomførte endringer i allmenngjøringsordningen.

Arbeidstilsynet har fått tilført betydelige nye ressurser og virkemidler i kjølvannet av handlingsplanene mot sosial dumping. Antallet tilsyn på sosial dumping har blitt trappet kraftig opp, og i evalueringen konkluderes det med at satsingen har blitt gjennomført med betydelig entusiasme. Selv om dette nybrottsarbeidet har gitt resultater og skapt stor oppmerksomhet, avdekket undersøkelsen også en viss frustrasjon blant tilsynsinspektørene. Målsettingene når det gjaldt antall tilsyn, var overoppfylt, men i noen tilfeller gikk kvantitet på bekostning av kvalitet – og da særlig med hensyn til oppfølging av kompliserte saker.

Id-kort i bygge- og anleggsnæringen hadde på evalueringstidspunktet fått stor utbredelse. Nesten en fjerdedel av id-kortene var utstedt til utenlandske statsborgere. Ordningen fikk definitivt ’stå-karakter’ av både bedriftsledere, tillitsvalgte og Arbeidstilsynet selv. Kravet om id-kort gir et effektivt verktøy for å føre tilsyn på bygge- og anleggsplasser og har dermed en indirekte positiv effekt på HMS-forholdene i bransjen. Etter vår vurdering er det liten tvil om at ordningen har bidratt positivt til arbeidet mot sosial dumping i bygge- og anleggsnæringen.

Servicesentrene for utenlandske arbeidstakere ble i evalueringen betegnet som en ubetinget suksess. Sentrene var svært godt besøkt, og et stort flertall i målgruppa kjente til tilbudet. Det så også ut til å være et velfungerende samarbeid mellom etatene som er involvert på sentrene (Skatteetaten, Arbeidstilsynet, UDI og politiet). NAV er ikke med på samarbeidet, og etter vår vurdering taler mye for at det ville være hensiktsmessig både for brukerne og sentrene at NAV var representert.

Allmenngjøring av tariffavtaler har blitt et svært sentralt virkemiddel mot sosial dumping, og flere av tiltakene i handlingsplanene har vært knyttet til å forbedre og forsterke allmenngjøringsordningen. Våre undersøkelser viste at de berørte bedriftene er gjennomgående positive til allmenngjøring, og at de i økende grad mente at myndighetene håndhevet forskriftene. Innføringen av informasjons- og påseplikt for bestillere/hovedleverandører fant vi at hadde hatt en forholdsvis liten, men dog positiv virkning. Når det gjaldt tillitsvalgtes innsynsrett var hovedinntrykket at innsynsretten blir brukt i situasjoner hvor tillitsvalgte har behov for det – men at det ligger et ubrukt potensial for tillitsvalgte her. Solidaransvar hadde hatt kort virketid på evalueringstidspunktet, men var godt kjent både blant tillitsvalgte og bedriftsledere. Det ble særlig framhevet at solidaransvar har en type preventiv effekt ved at det gir et incentiv til å holde orden i egne rekker og å sikre forholdene nedover i kontraktskjedene. Et sentralt – men komplisert – spørsmål er om allmenngjø-ringsforskriftene påvirker lønnsforholdene i målgruppene. Selv om det ble avdekket at en viss andel av de østeuropeiske arbeiderne fortsatt ikke fikk lønn i tråd med gjeldende regler, konkluderte vi med at situasjonen etter alt å dømme ville vært verre uten all-menngjorte tariffavtaler.

Evalueringens overordnede konklusjon var at tiltakene i de to første handlingsplanene har hatt en positiv virkning. Med grunnlag i et bredt knippe datakilder og undersøkelser slo vi fast at det er overveiende sannsynlig at problemene med sosial dumping i Norge ville vært større uten de iverksatte tiltakene. Men, et viktig forbehold var at dette gjaldt primært innen de allmenngjorte områdene – hvor både reguleringer og kontrolltiltak er kraftig skjerpet – og i langt mindre grad i bransjer som også har betydelig arbeidsinnvandring og tjenestemobilitet, men som ikke er dekket av allmenngjøringsforskrifter. Selv om det i dag er allmenngjorte tariffavtaler i fire av bransjene som har rekruttert mye utenlandsk og østeuropeisk arbeidskraft, kan det innvendes at de eksisterende tiltakene mot sosial dumping så langt har hatt et begrenset nedslagsfelt når det gjelder lønnsdumping og lavlønnskonkurranse – på tross av at dette er kjerneelementer i fenomenet «sosial dumping». Spissformulert har vi per i dag to hovedformer for lønnsdumping i Norge: den som er ulovlig – og den som er lovlig. Ett sentralt punkt i handlingsplan 3 er «en mer velfungerende allmenngjøringsordning», blant annet når det gjelder dokumenta-sjonskravet, Tariffnemndas saksbehandling og vedtakenes gyldighetstid. Den stadige tilstrømmingen av arbeidskraft til Norge tyder på at det også i framtida vil være behov for dette virkemiddelet. Forutsetningen for at ordningen brukes vil imidlertid fortsatt avhenge av at det faktisk fremsettes krav om allmenngjøring – noe kun Fel-lesforbundet, EL & IT Forbundet og Norsk Arbeidsmandsforbund har gjort så langt.