Svenn A. Nielsen, skribent

Jens og Ap har lovet 12 000 nye sykehjemsplasser. Et flott løfte som også ser ut til å bli holdt. Erna og Siv beskriver eldreomsorgen med ord som kun egner seg i en valgkamp og slett ikke på trykk – en skulle tro vi bodde i et land der eldre mennesker blir satt på gata og må rote i søppelhauger etter smulene fra de rikes bord.

Men tilbake til huset. Det har snakket til meg. Fortalt hvem det er og hva det betyr.

Det ligger idyllisk til en og en halv times kjøretur fra Tromsø. Havet ruller mot stranden like nedenfor. Sjøørret springer bare få meter fra land, og småseien jager sild på fjorden. På den andre siden lokker bærmarker der blåbær og multer aldri har vært så tidlig modne og så søte som i år. Bak liene og myrene finner jeg fiskevann, små elver med bekkørret og finfine kantarellsteder med gullgule herligheter som får munnen til å løpe i vann.

Det perfekte sted å tilbringe fritid? Ja, men hva med alderdommen, spør jeg huset?

Naboene har dødd eller flyttet, en etter en. Rundt huset ligger hytter, pent plassert i det bratte terrenget og slett ikke til sjenanse, vi hører hyttenaboene fra tid til annen, men ser dem knapt. Bare dønningene fra havet og den vakre utsikten er varig og nær.

Her skjer det nesten ingenting, forteller huset meg. Flott for meg som skal slappe av i helger og ferier, men hva med et eldre menneske som sliter med en tiltagende demens og som eventuelt skulle bo her permanent uten naboer og besøk?

Hver gang jeg inviterer de tidligere beboerne til det som nå er hytta mi, lyser de opp. De kommer så gjerne for enda en gang å se og oppleve det som har vært deres drømmehjem i nesten 30 år etter at de ble pensjonister. Hun som er glemsk og har mistet tiltakslysten må likevel nødes ut til jordbærene og bringebærene hun en gang stelte så ivrig. Hun må huske hvor sokkene er, hvor uteskoene står og hvordan man får det hele på seg. Hun blir sliten av det, og vil helst legge seg nedpå litt, men når vi har drukket et glass vin om kvelden, kvikner hun til. Da går praten livlig, og de to gamle som i sin flotte omsorgsleilighet tar kvelden senest klokken 22, kan sitte oppe til midnatt og snakke om tider som var.

Det er altså ikke huset eller leiligheten, ikke havet eller utsikten, ikke bærene og kantarellsteder som skaper ny energi og kan bremse en demens. Det er møtet med andre mennesker. Å kunne snakke om det man husker og vet, fortellingene og gjentakelsene av nye opplysninger, stadige gjentakelser. Det er dette som kalles å være sammen, smiler huset. Det er dette som gir energi, smil om munn og som bremser en uunngåelig utvikling.

Huset forteller meg at det er menneskene som er viktige, og jeg kommer til å tenke at om vi hadde maktet å satse mer på menneskene, kunne vi kanskje sluppet å bygge tusenvis på tusenvis av nye oppbevaringsplasser for de gamle.

Jeg skal ikke velges, men om jeg hadde vært en av dem som skulle velges, ville jeg halvert husbudsjettet og doblet menneskebudsjettet.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 13/2013)