Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Soningskøen har vært norsk kriminalomsorgs smertebarn de seineste årene. Mange fanger i kø for å sone sin fengselsstraff får store konsekvenser for kriminalomsorgen. Og rammer alle. Derfor er ingen tilhengere av soningskø.

Men soningskøen har sin årsak, som det aller meste her i verden. Alt henger sammen med alt. Enkelt sagt blir det soningskø fordi det er flere som er dømt til fengselsstraff enn det er plass til i våre fengsler. Men hvorfor blir det sånn?

Det er ikke én årsak, men flere. Og de virker gjerne samtidig og forsterker hverandre.

For det første: Det er et politisk mål for alle politiske partier at politiet skal bli bedre til å oppklare kriminalitet. Klarer de det, øker mulighetene for soningskø.

For det andre: Det er et politisk mål og ønske at domstolene skal bli mer effektive og få flere gjennom domstolsapparatet. Lykkes de med dette, kan det nok tenkes at noen frikjennes fra mistanke, men også at flere dømmes – og mulighetene for soningskø øker enda mer.

For det tredje: Det blåser en politisk vind over landet som generelt sett vil ha skjerpede straffer. Lengere dommer fører til færre fanger inn i fengslene, færre fanger ut – mulighetene for soningskø vokser.

Alt dette kunne kriminalomsorgen håndtert om det ble bygget flere fengsler, ansatt langt flere fengselsbetjenter i fengslene, om etaten i langt større grad benyttet seg av alternative soningsformer som konfliktråd og fotlenkesoning eller myndighetene sørget for en avkriminalisering av visse handlinger som i dag regnes som kriminelle.

Men alle de ovenfor nevnte tiltakene er politisk kontroversielle. Noen for den politiske venstresiden, andre for den politiske høyresiden. Dermed skjer lite. Sånn er det bare.

Den eneste norske justisministeren i vårt årtusen som skjønte denne logikken var Knut Storberget. Han ga ikke all verden av friske midler til fengslenes driftsbudsjetter, men han fikk bygd og etablert fengsler (Bruvoll, Bjørgvin, Halden), og han fikk vekst i alternative soningsformer. Storberget skjønte sammenhengen mellom de tre leddene i straffesakskjeden politi – domstolene – kriminalomsorgen. Styrker du første leddet, må også de andre leddene styrkes. Hvis ikke, oppstår flaskehalser. Eller soningskø.

– Men jeg kan ikke la være å bevilge penger til politiets oppklaringsarbeid for at det ikke skal bli fullt fangebelegg i fengslene, sa han til meg for noen år siden. Storberget er en klok mann – og han fikk redusert soningskøen i norske fengsler dramatisk. I praksis ble soningskøen borte under hans periode som justisminister.

Nå velger den sittende regjeringen og justisminister Anders Anundsen (Frp) en helt ny løsning, de ber Sverige om hjelp. Norge vil eksportere fanger til Sverige. Over kjølen har de nemlig kapasitet.

Dette er en dårlig idé, av mange grunner, ikke minst på grunn nærhetsprinsippet som betyr at det er en stor fordel for fangene å få sone i nærheten av familie og venner. Og som NFF-leder Geir Bjørkli sier er det en «fallitterklæring for norsk kriminalomsorg».

SVs justispolitiske talsmann Bård Vegar Solhjell er også skeptisk, i hvert fall om ordningen blir varig. «Det er et kjerneansvar for alle land å sørge for et fungerende fengselsvesen», sier han til Dagbladet.

Dette har Solhjell helt rett i – så hvorfor sa han og mente han ikke dette også da han var i posisjon, da han satt i regjeringen?

Lav kapasitet i norske fengsler har det nemlig vært i 10-15 år, forteller Bjørkli til Dagbladet, så situasjonen bør ikke overaske noen. Han mener det fins bare en løsning: Å bygge flere fengsler i Norge.

Justismyndighetene i Norge bør stelle godt med de fengslene vi i dag har. Det innebærer både gode, trygge arbeidsforhold for de ansatte og gode, meningsfulle soningsforhold for fangene. Dette er også to ledd som henger sammen. Fangenes soningsforhold er de ansattes arbeidsmiljø og vice versa. Her er jeg helt på linje med Bjørkli.

Men flere fengsler trenger vi imidlertid ikke. Det vi trenger er flere alternative soningsformer.