Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» - dette er tittelen på Kjersti Annesdatter Skomsvolds debutroman som kom i 2009. En kritikerrost debut som ga forfatteren den prestisjetunge Tarjei Vesaas’ debutantpris. Og det er nettopp denne romanen, og denne debuten, hennes roman nummer to handler om. Den kom i fjor og bærer tittelen «Monstermenneske», en tykk murstein av ei bok som er fortalt med mye humor, varme og klok distanse. For bøker av denne typen kan fort bli veldig sjølopptatte, og det er anslag også her til partier som beveger seg farlig nær det uinteressante, partier som går fra det personlige til det private. Men i det alt vesentlige kommer hun bra fra den vanskelige andreromanen.

Et annet element som sterkt preger denne teksten er forfatterens ME-sykdom. Det gjør sjølsagt ikke fokuset noe mindre personlig. I perioder er hovedpersonen ganske inaktiv. Hun tenker mye, og skriver. Det handler om å bli forfatter. Dessuten har hun kjærlighetssorg. I løpet av romanens tidsspenn ryker forholdet til kjæresten Erik. Det opptar henne naturlig nok en del.

Det er en ganske pratsom forfatterstemme, det er mye tekst. Jeg er ikke sikker på om verken innhold eller form forsvarer de nesten 600 boksidene. Skjønt, det er pusterom i boka som er morsomme og sjølironiske – ja, på grensen til det sjølutleverende. Forfatteren skriver godt, reflekterer godt og tenker heller ikke så verst – men hva så? Vi skjønner at hun føler seg aleine i blant – hvem gjør ikke det – men hva er den egentlige årsaken? I all sin sjenerthet treffer hun på noen forfattere som for eksempel Dag Solstad. Han blir nesten en gjennomgangsfigur i teksten. Scenene med ham tenderer til å bli litt ufrivillig komiske. Dessuten går hovedpersonen på skrivekurs, blant annet hos forfatteren Peter Serck. Det forekommer meg at forfatteren har ett og annet å melde tilbake her. Til slutt treffer hovedpersonen Kjersti Robin og sårene etter Erik er i ferd med å gro. Igjen står det nesten bare skrivetekniske utfordringer, som for eksempel hvordan avslutte en roman sånn forfatteren helst vil at avslutningen skal være. Og sånn toner romanen ut, biter seg i en viss forstand i halen. Men så veldig mye klokere har jeg som leser ikke blitt.

Sjøl om boka inneholder mye usikkerhet og sårbarhet, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av å ha lest en slags feelgood-story. Og da må vel noe sånn litterært sett ha gått galt uten at det er så lett å peke på hva. Dette er en tekst som verken avslører eller tildekker. Derfor blir den også vanskelig å få helt tak på.