Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Når Fellesforbundets Arve Bakke og Stein Lier-Hansen fra Norsk Industri overleverer kravene til hverandre i dag, er dette bare et skritt i en lang prosess. De har lenge hatt kontakt og diskutert hvordan oppgjøret skal ende.

Det er Industrioverenskomsten som skal forhandles først. Industrioverenskomsten består av fire overenskomster, Verkstedoverenskomsten, Tekooverenskomsten, Nexanoverenskomsten og Teknologi- og Dataoverenskomsten. Det er en fellesdel og fire deler for hver av områdene med bransjespesifikke bestemmelser.

Fellesforbundet kommer til å levere følgende krav til motparten:

• Endringer i allmenngjøringen

• Språkopplæring for innvandrere

• Seniorpolitikk

• Arbeidstid for de som jobber rotasjon i Nordsjøen

• Pensjon

• Generelle tillegg

Når det gjelder allmenngjøring er det et viktig krav for Fellesforbundet. I dag er systemet for allmenngjøring av tariffavtaler kronglete. Men rettssaken som Norsk Industri og sju skipsverft har ført helt til Høyesterett har komplisert situasjonen. Kravet fra Fellesforbundet er at det skal komme til et felles utspill overfor myndighetene for å forenkle prosessen. Det vil være overraskende om partene blir enige om det.

Språkopplæring og seniorpolitikk er ikke høyt prioriterte krav fra Fellesforbundet. Hvis Fellesforbundet er interessert i å ta av ramma til disse tiltakene, er det mulig å få til. På den andre siden er arbeidsgiverne lite villige til å gi fra seg styringsretten på disse områdene.

Arbeidstid i Nordsjøen er et krav hvor Fellesforbundet vanskelig kan komme tomhendt tilbake. Mens de som er ansatt i operatørselskapene og jobber på overenskomstene til Industri Energi, lenge har hatt en rotasjonsordning med to uker på og fire uker av, har kollegaene som jobber på Verkstedoverenskomsten hatt en dårligere rotasjonsordning. Offshorearbeiderne er en viktig yrkesgruppe i Fellesforbundet og det har murret lenge rundt dette spørsmålet.

Det har tydelig vært en glidning i Arve Bakkes tilnærming til pensjon. Han hadde mye heller lagt kroppen inn for å rydde opp i rotasjonsordningene enn å kjøre pensjon inn i oppgjøret. Men når Fellesforbundet insisterer på å kjøre oppgjøret aleine, i et forbundsvist oppgjør, må de også ta hensyn til resten av LO-fellesskapets krav. LO-ledelsen har lenge vært soleklar på at oppgjøret i 2014 skal være et pensjonsoppgjør.

Bakkes uttalelser har tydelig vist at han er sikker på å få til noe på pensjon. Han har uttalt til Klassekampen at han går av som forbundsleder hvis han ikke får til noe på pensjon. Også Bakkes uttalelse på representantskapet i LO viser det samme: «Hvis representantskapet viser oss tillit, skal dere ikke stå igjen på perrongen. Dere skal få komme om bord til de beste kupéene.»

En trenger heller ikke å være kremlolog for å se at også arbeidsgiverne er på gli.

Hovedkravet når det gjelder pensjon, er å få tjenestepensjon inn i tariffavtalene og få til brede ordninger. Dette koster ingenting, i år.

Argumentene fra Fellesforbundets side er logiske: «Pensjonen er våre penger, derfor er det rimelig at vi er med å forvalte dem.» og «Brede ordninger gir mer pensjon for pengene.» Det vil overraske mye hvis det ikke blir en løsning på pensjonsspørsmålet uten nivåheving.

Hvor store blir tilleggene?

Når to rødøyde herrer skal presentere resultatet av oppgjøret etter en lang natts forhandlinger eller mekling, er det en ting som er sikkert: Det de sier om den økonomiske ramme er ikke sant. Eller i det minste, det de sier er ikke det som kommer til å bli resultatet.

Ved hvert eneste oppgjør har partene behov for å sminke bruden for å få resultatet til å se bedre ut enn det er.

Norsk Industris Stein Lier-Hansen kommer garantert til å klamre seg til «to-tallet» (Under 3 % lønnsvekst), mens Bakke vil snakke om reallønnsvekst. Situasjonen blir enda mer uoversiktlig av at fortsatt vil det gjenstå lokale forhandlinger.

Lønnsveksten for industriarbeidere i fjor var på 3,5 %. Statoil har redusert aktiviteten kraftig, og det er viktig for de som jobber på Verkstedoverenskomsten. Men samtidig er det tegn som tyder på at krisa i Europa begynner å gå over. Og ikke minst gjør fallet i kronekursen konkurransesituasjonen for norske bedrifter lettere.

En ting er den nominelle lønnsveksten, noe annet er reallønnsveksten. LOs representantskapsmøte 18. februar satte som krav til årets oppgjør at medlemmenes kjøpekraft skal sikres.

På grunn av fallet i kronekursen er inflasjonen i Norge på vei opp. Teknisk beregningsutvalg har vurdert at prisveksten mot slutten av 2014, blir på 2,8 %. Det er helt urealistisk å tro at Fellesforbundet vil godta noe som helst på 2-tallet, slik Lier-Hansen har krevd.

Lier-Hansen har også sikret seg gode oppslag i avisene med å kreve å utvide normalarbeidsdagen. Han mener at Teknologi- og Dataoverenskomsten burde være mal. Den overenskomsten har ikke bestemmelser om normalarbeidsdagen, og opererer derfor med de samme rammene som Arbeidsmiljøloven fra 06 til 23.

Dette kravet fremmer Norsk Industri hvert år. Det som er nytt i år er at enkelte journalister har grepet fatt i det som om det skulle være en nyhet.

Blir det streik?

Nei, det er ingenting som tyder på det. Men Arve Bakke sa understrekte en ting i sitt sluttinnlegg på representantskapsmøtet:

– Et tariffoppgjør går aldri rett fra mekling til streik. Vi spør alltid medlemmene først. Den eneste gangen det har gått rett fra mekling til konflikt var i 1986 da arbeidsgiverne valgte å lukke oss ute.

Fellesforbundet bruker altså uravstemning som press. Hvis for eksempel ikke Nordsjø-rotasjonen kommer på plass, vil det reise seg en nei-bølge på Vestlandet. Da kan de ansatte hos bildelprodusenter på Østlandet med strenge leveringskrav, stemme ja så mye de vil.