Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Begreper som sosial dumping, svart arbeid og forfalskede fakturaer har vi hørt om i lang tid. Men når disse ordene ble samlet under fellesbetegnelsen arbeidslivskriminalitet, våknet betydelige norske samfunnsaktører som Nav, Skatteetaten, Riksadvokaten, politiet og sågar politikere fra de fleste partier opp.

Også regjeringen Solberg har våknet. Om vekkerklokka var LOs brev med sju forslag til virkemidler for å bli kvitt arbeidslivskriminaliteten, skal være usagt. Jeg har mer tro på en språklig forklaring. Begrepet arbeidslivskriminalitet er stikkordet, med vekt på det ordets siste ledd – kriminalitet.

For lov-og-orden-partiene i dagens norske regjering er det ikke mulig å sitte stille i skinnsofaene og bare prate når det i økende skala foregår kriminelle handlinger på mange norske arbeidsplasser. Også NHO reagerer. Historien om motivene de har for å reagere er lang – den kunne jeg skrive ei hel bok om, men det har jeg ikke tid til nå.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet handler om at mange virkemidler må settes i verk samtidig og overalt. Både politiske, juridiske og rent etiske virkemidler.

Svart arbeid er et fenomen som mange har et forhold til – hva gjør vi for å bli kvitt det?

Det «geniale» med svart arbeid er at det tilsynelatende ser ut til å være en vinn-vinn-situasjon. Den som utfører arbeidet slipper å betale skatt, mens den som får utført svart arbeid får arbeidet litt billigere. Taperen er imidlertid oss, eller staten som vi også i denne sammenhengen kalles.

Det unndras skatt for et beløp her til lands som er svimlende stort. Pengene kunne vært brukt til fellesgoder vår velferdsstat er så avhengig av og som vi som et solidarisk og humant samfunn trenger. Disse pengene, som skattesnyterne unndrar statskassa på kriminelt vis, kunne vært brukt til å pusse opp alle de eldresentrene som Carl I. Hagen med rette taler så varmt for. Men da er løsningen ikke som partiet hans alltid har ment at vi skal betale mindre skatt. Det løser ingenting.

For dypest sett handler svart arbeid om det er greit at skatt unndras. Med dette har jeg aldri påstått at politikere med det «amerikanske» grunnsynet at vi bør betale minst mulig skatt her til lands gjør seg til mer kjeltringer enn andre ved å akseptere svart arbeid.

Jeg tror ikke Fremskrittspartiets medlemmer, sympatisører og velgere er noe verre her enn andre. Men noen av dem bør kanskje også i festlige lag – enten det er på hytta eller ved bassengkanten i Spania – innse hvor viktig en rettferdig skattepolitikk er for folk flest i en velferdsstat som vår.

For jeg tror dessverre veien fra et ønske om å betale så lite skatt som mulig til å leie inn svart arbeidskraft, er kortere enn mange vil erkjenne.