ELINE LØNNÅ

eline@lomedia.no

Alkoholen styrte Runar Andersens liv, før han i 2006 klarte å bryte mønsteret som til slutt ville tatt livet av ham. I dag er den femti år gamle mureren helt rusfri, og han er blitt en ressursperson for andre på jobben i Veidekke som sliter med avhengighet. Avhengighet av rus, narkotika, medisiner, pengespill, dataspill.

Magasinet treffer Runar på Øra på østsiden av Glomma i Fredrikstad, der han og kollegaer legger siste hånd på et stort logistikkbygg for Kronos Titan. Runar tror at åpenhet om rus og avhengighet kan hjelpe andre til å tørre å be om hjelp. Og at mange trenger hjelp, er det ingen tvil om. Et sted mellom 5 og 15 prosent av alle norske ansatte har det som regnes som et risikofylt alkoholforbruk – de drikker så mye at det før eller siden vil gå utover helsa. Statens Institutt for rusmiddelforskning anslår at så mange som 30.000 nordmenn kan trenge behandling for sitt alkoholforbruk. Og nordmenn drikker stadig mer. 40 prosent mer enn for 20 år siden. Legevakta i Bergen meldte at mellom 1996 og 2006 økte antall pasienter med alkoholforgiftning med 90 prosent.

Hvor mye er det greit å drikke? Se oversikt nederst i artikkelen.

Likte rusen

Runars ruskarriere startet midt i tenåra. Han var ikke den tøffeste i gjengen fra Fredrikstad, og det å drikke ble en måte å hevde seg på.

– Jeg likte rusen, likte å bli full.

Det var fylla nesten hver helg. Det bygget seg opp, forbruket økte på. Utover i tjueåra begynte det å bli et problem, drikkingen var ute av kontroll. Han drakk i smug, gjemte unna flasker, lærte seg teknikker for å skjule hvor mye han fikk i seg.

– Å bli full var nødvendig for meg. Dette å kose seg med et glass vin har jeg aldri skjønt. Ett glass, liksom? Hva er vitsen?

Runar ble gift og trebarnsfar, og fortsatte med helgefylla. Alkoholen ble viktigere og viktigere. Helgene ble utvidet. Det var drikking fra fredag etter jobb, lørdag og også søndag. Han gikk over til øl, som var lettere å kontrollere, og ikke ga den samme bakrusen som sprit.

Det ble skilsmisse, og et liv som helgepappa. Uten at det stoppet behovet for rus. Runars unger var ikke alene om å ha en forelder som misbruker alkohol. Forsiktige tall fra Folkehelseinstituttet viser at minst 90.000 norske barn har det slik.

– Barn er så lojale. De sier ingenting når man spør hvordan de har hatt det hos pappa i helga. Men også de helgene ungene var hos meg startet jeg å drikke rett etter jobb fredag. Ofte var jeg i seng klokka åtte, stupfull ...

Lett å stikke seg unna

Heller ikke jobben ble skjøttet som den skulle. Som bas i et murerlag var det gode muligheter til å stikke seg unna for å reparerere.

– Det ble nok noe fravær på grunn av rusen. At det gikk ut over arbeidet er sikkert – man orker ikke gi noe særlig når man er bakfull.

Rundt en femtedel av korttidsfraværet (1-3 dager) i norsk arbeidsliv er knyttet direkte til alkoholbruk. Prislappen for fraværet og den reduserte effektiviteten er beregnet til 12 milliarder kroner i året. Men også 15 prosent av langtidsfravær i Norge er alkoholrelatert.

Langoddsen

Rus på jobb kan være farlig, både for den som selv er rusa og for arbeidskameratene. Men en annen type avhengighet er kanskje enda farligere: spillavhengighet. Runar har førstehånds kjennskap til dette også.

– Det var ikke noe problem å spille bort 20.000 kroner på langoddsen en lørdag. Spillegjeld er faktisk enda mer skamfullt enn alkoholisme. Når du først har begynt å tape, «må» du vinne det tilbake ...

Det var lettest å satse store beløp i bakrus. Men spillingen ble også tatt med på jobb, og skapte farlige situasjoner.

– Jeg var i min egen boble, med et skikkelig press i hodet. Jeg tenkte bare på de tapte pengene, og var ikke i stand til å ta imot beskjeder om HMS.

Dobbelt bokføring

Etter et par år med hardt singel-festeliv traff Runar Anita på byen. Han husker ingenting fra det første møtet, han var jo full. Men tilfeldighetene ville ha det til at de møttes igjen. Han klarte å begrense drikkinga når de var sammen, og de to ble samboere. Ganske raskt var Runar i gang igjen. Han drakk i smug, gjemte flasker. Temmelig snart hadde Anita fått nok, og begynte å tenke på en vei ut av forholdet.

– Rett før jul 2006 hadde jeg vært på Polet og kjøpt juledram. Som alltid kjøpte jeg dobbelt, noe «offisielt» og resten til å gjemme i garasjen og boden. Søndag ettermiddag hadde jeg drukket godt over en halvflaske akevitt, og holdt på å feie utenfor huset. Blikket til Anita da hun fikk se meg var nok. Jeg skjønte at nå var grensa nådd. Og at hvis forholdet røyk, ville alt ryke.

Hun hadde ingen tro på at han snakket sant da han lovte å gjøre noe. Men denne gangen løy ikke Runar. Han ringte bedriftshelsetjenesten mandag morgen. To dager senere var prosessen i gang, og han inngikk en Akan-avtale med et klart mål: å bli rusfri. Lettelsen var enorm.

Akan er et trepartssamarbeid for å forebygge rus og avhengighet i arbeidslivet, og å hjelpe medarbeidere som er i trøbbel. Avtalen forplikter både den ansatte og bedriften.

Rask aksjon

For Runar var det avgjørende at avtalen kom på plass raskt, mens motivasjonen var høy. I tillegg ble antabusen en hjelp. Antabuspilla hver dag gjør at man blir fysisk dårlig av å drikke alkohol. Men enda viktigere i Runars tilfelle, Anita valgte å bli med videre. I dag er de godt gift. Og Runar er Akan-kontakt for Veidekke i Follo og Indre Østfold.

– Egne erfaringer har lært meg noe viktig også i jobben som Akan-kontakt: – Å komme ut av avhengigheten er en kamp. Du må være veldig sterk skal du klare det uten hjelp. At noen er der når du strekker ut ei hand etter hjelp, er kjempeviktig.

Han kaller seg fortsatt alkoholiker.

– Ja, jeg er alkoholiker, og kan aldri drikke igjen. Jeg tør ikke utfordre skjebnen, kjenner på meg at bare et lite glass kan være nok til å ødelegge alt.

Ingen moralist

Men han tilhører ikke de nyfrelste som svinger pekefingeren over alle som tar seg en pils.

– Målet er jo ikke at alle skal bli avholds, men at man skal kunne omgås alkohol på en fornuftig måte.

Det han vil, er at folk tenker gjennom alkoholforbruket sitt. For unge kan det være lurt å være obs dersom de ofte havner i konflikter knyttet til fyll, eller om de ofte har blackout. Runar vil også at alle tenker over om de er med på å muliggjøre andres misbruk, ved å dekke over, gjøre jobben for han som er bakfull eller full. For det er bare å gjøre vondt verre.

– Jeg håper at arbeidskamerater i enda større grad vil bry seg. Å melde fra dersom man tror noen drikker eller har andre avhengighetsproblemer er ikke angiveri, det er å hjelpe. Man kan jo begynne med å tenke på hvordan det er for familien hjemme før man toer sine hender.